Gråtende smil i domkirken

Konsert:
Søndag 18/3 2012
Oslo domkirke

Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien
Nederlands Kammerkoor

Ruth Ziesak, sopran
Andreas Scholl, alt
James Gilchrist, tenor
Eric Stoklossa, tenor
Dietrich Henschel, bass
Yorck-Felix Speer, bass

J. S. Bach: Johannespasjonen

Smil gjennom tårer
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.

Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.

Eminent evangelist
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse.

Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten.

Historisk høyt nivå
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht».

Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.

Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.

Gråtende smil
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.