Øyeblikk av klarhet

Konsert:
Torsdag 15/3 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Marin Alsop
Paul Lewis, piano

C. Rouse: Rapture
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»

Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.

Snill samtidsmusikk
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.

Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.

Klang og klassisk klarhet
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.

I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.

Pianistisk perfeksjon
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda».

Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.

Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.