Fullbrakt i Uranienborg kirke

Konsert
Søndag 5/4 2009
Uranienborg kirke
Barokkanerne
Uranienborg vokalensemble v/Elisabeth Holte
Solister: Paul Kirby(tenor), Christopher Pedersen(bass), Njål Sparbo(bass), Elisabeth Holmertz(sopran) og Marianne E. Andersen(alt)

J.S. Bach: Johannespasjonen (BWV 245)

Det er fullbrakt. Ordene fra bibelen står naglet fast i den kristne bevissthet. De vitner om en frelser som ofret sitt liv for at mennesket skulle få tilgivelse for sine synder. Johann Sebastian Bach (1685-1750) var sterkt religiøs, noe hans imponerende produksjon av kirkemusikk vitner om, og hans evne, bl.a. i Johannespasjonen, til å beskrive Jesu lidelse på korset gjennom sitt musikalske språk er slående den dag i dag. Pasjonene er kirkemusikkens opera, riktig nok uten det sceniske aspektet, men med ulike roller, musikalske numre sydd sammen til en helhet og en uttalt musikalsk og tekstlig dramaturgi. Når altsolisten synger den overmåte sorgfulle arien ”Es ist vollbracht” mot slutten av det stort anlagte verket står det klart at Bach forstod denne dramaturgien, smerten og lidelsen fullt ut, og kanskje bedre enn vi er i stand til i dag. Trinnvis nedadgående bevelse og sukkende forholdninger er uttrykk for død og sorg på barokkens musikalske språk, og i frasen med ordene ”Es ist vollbracht” bruker Bach begge deler i et svært langsomt tempo. Vi forstår det. Jesus er virkelig korsfestet. Det er fullbrakt.

Marianne E. Andersen framførte den gripende arien følsomt, vakkert og med stor innsikt for hva den omhandler. Blant solistene var det likevel de mannlige sangerne, med evangelist og tenorsolist Paul Kirby i spissen, som imponerte mest. Som evangelist viste Kirby flyt i narrativiteten, letthet i klangen og en naturlig, elegant frasering, og i tenorariene fikk han virkelig vist sitt fulle uttrykksregister. Bassolistene, unge Christopher S. Pedersen og rutinerte Njål Sparbo, leverte også på et meget høyt nivå. Alle de tre mannlige solistene spilte gjennom sine stemmer ut dramaturgien i teksten på en forbilledlig måte. De kvinnelige solistene gjorde en god jobb, men manglet noe fleksibilitet og letthet, som er så viktig i denne musikken. Fleksibilitet var det imidlertid til gangs i Uranienborg Vokalensemble. Med sine unge, men svært velutviklede stemmer framførte de fugepartier, den oppjagede folkemassens ytringer og de lyriske koralene med presisjon, klangskjønnhet og stor innlevelse. Et av korets mange høydepunkter var koralen ”Durch dein Gefängnis Gottes Sohn” som de framførte himmelsk vakkert a cappella. Barokkanerne gjorde en solid innsats på sine originalinstrumenter, og fortjener skryt. Den som holdt det hele sammen, og som virkelig fikk fram dramaturgien Bach har lagt i musikken var dirigent Elisabeth Holte. Gjennom sine organiske bevegelser, gunstige tempovalg og store autoritet fikk hun ut det beste av sine musikere.

Koret får æren av å avslutte Johannespasjonen med koralen ”Ach Herr lass dein lieb’ Engelein,” og igjen viser Bach sitt mesterskap. Som lytter kan man ane den kommende oppstandelsen, uten at det uttales direkte i teksten. Bach klarer å inkorporere hele påskens hovedbudskap i Johannespasjonen, fra korsfestelsen og sorgen til forventningen, oppstandelsen og trøsten. I en tid da påsken handler mest om klister og appelsinskall tror jeg det er viktig å bli minnet om påskens opprinnelige budskap. Dette har mer eller mindre forsvunnet i den norske påsken i takt med at kristendommen mister fotfeste i befolkningen. Selv de som kjenner bibelens påskebudskap forstår det ikke, eller har mistet troen. Da er konserter som den i Uranienborg kirke sjelsrensende opplevelser uavhengig av hva man tror. Det er fullbrakt. Det er det påsken virkelig handler om. Bach forstod det, og det gjorde også til de grader Elisabeth Holte og de andre aktørene i Uranienborg kirke i kveld.