Trompetkomet og energisk driv i Bærum

Konsert
Lørdag 21/3 2009
Bærum Kulturhus
Det Norske Kammerorkester v/ Arvid Engegård
Tine Thing Helseth, trompet

H. Sunde: Fjording
F. Mendelssohn: Symfoni nr. 4 ”Den italienske”
J. Haydn: Trompetkonsert
L.v. Beethoven: Symfoni nr. 7

Bærum Kulturhus er et relativt nytt konsertlokale på den norske kulturscenen. Bygget, som er designet av Snøhetta, åpnet høsten 2003 og har vært en viktig bidragsyter for å fremme et bredt kulturtilbud i Sandvika og omegn. Den brede målgruppen er årsaken til at konsertlokalet dessverre ikke egner seg spesielt godt til formidling av orkestermusikk. Det Norske Kammerorkester måtte i går slite med en knusktørr klang, som forhindret at lyden kom ordentlig ut i rommet. Verst gikk det utover de ganske tynt, men etter klassiske prinsipper tilnærmet korrekt, besatte strykerstemmene. Heldigvis spilte orkesteret med stor intensitet og høy kvalitet, slik at konserten likevel ble minneverdig. Med en kometsolist, som begeistret publikum i Bærum gjennom sin blendende traktering av trompeten, gikk både undertegnede og det øvrige publikum hjem fra Sandvika med et smil om munnen.

Tine Thing Helseth har de siste årene utviklet seg fra å være et stort talent til å bli en av våre aller beste solister, uansett instrument. På gårsdagens konsert i Bærum leverte hun varene igjen, og viste seg fra et enda høyere nivå enn tidligere. Tolkningen og formidlingen av Haydns berømte trompetkonsert var fantastisk. Når solisten får sitt spill til å virke enkelt har hun virkelig oppnådd noe, og det var akkurat det Helseth gjorde i går. De raske løpene, de store sprangene i hurtig tempo og det tidvis høye registeret var aldri noe problem for den unge stjernesolisten. Ikke bare gjennomførte hun alle hurtige passasjer korrekt, men hun beriket dem med forbløffende briljanse og elegant frasering. Det tekniske overskuddet er bare grunnmuren for glimrende solister som Helseth. De beste klarer å skape fantastisk musikk med sin tekniske begavelse, og gi lytterne følelsen av en stor opplevelse og ikke bare beundring for antall nedlagte øvetimer. Helseths framføring av Haydn var en stor opplevelse. Publikum var begeistret og solisten spilte en tango av A. Piazzolla som ekstranummer.

Orkesteret spilte med en frisk letthet og balanserte godt med solisten i trompetkonserten, selv om det av nevnte akustiske årsaker var litt problemer med balansen innad i orkesteret. I de to klassiskromantiske symfoniene som stod på programmet fikk kammerorkesteret vist seg fra sin beste side. Både Mendelssohns ”italienske” og Beethovens sjuende er preget av et gjennomgående rytmisk driv, og en til tider nærmest danseaktig karakter. Selv i Bærums klangtørre kulturhus klarte orkesteret, mye takket være Arvid Engegårds energiske ledelse, å formidle en sprudlende spilleglede, et energisk driv og en forbilledlig rytmisk soliditet. Den berømte andresatsen fra Beethovensymfonien har som følge av sin sørgmodige karakter en tendens til å bli framført altfor langsomt. I det siste har det imidlertid blitt stadig vanligere å spille denne satsen og annen musikk av Beethoven på en måte man mener er nærmere komponistens intensjoner, og denne satsen har tempoangivelsen allegretto. Viktigere, og mye mer håndgripelig, enn komponistens intensjoner er imidlertid det forhold at et relativt raskt tempo er en forutsetning for at satsen skal leve. Den blir mer organisk. Engegård valgte et friskt tempo, men klarte likevel å bevare karakteren i satsen. I den rolige, mer sangbare triodelen av scherzosatsen valgte Engegård et uvanlig høyt tempo. Kontrasten til den rytmisk jagende og ville scherzoen ble mindre, men det fungerte overraskende godt likevel. Det viktigste er at Engegård formidler et klart standpunkt om en frisk, levende og organisk tolkning av Beethoven. Dette gagner Beethovens musikk generelt og det energiske drivet i sjuende symfoni spesielt. Både Engegård og Det Norske Kammerorkester sprudlet i Bærum, og jeg ønsker flere slike tolkninger av det klassiske repertoaret hjertelig velkommen.