Viktoria Mullova, den menneskelige mester

CD (2009)
ONYX4040
Viktoria Mullova, barokkfiolin (Guadagnini 1750, tarmstrenger og barokkbue)

J.S. Bach: 6 sonater og partitaer for solofiolin (BWV 1001-1006)

Johann Sebastian Bachs (1685-1750) tre sonater og tre partitaer for solofiolin har siden de ble skrevet omkring 1720 vært en hjørnesten i fiolinisters repertoar. I motsetning til Bachs øvrige produksjon som ble glemt etter hans død og forble glemt i over 100 år, var disse verkene spill levende også gjennom perioden da den avdøde mester gikk under kallenavnet ”den gamle parykken.” Bachs sonater og partitaer utgjør det gamle testamentet i fiolinistenes bibel. Det nye er Niccolo Paganinis 24 capricer. Sonatene består av fire satser i vekselvis langsomt og hurtig tempo, mens partitaene er sammensetninger av dansesatser. Til sammen utgjør de en enhet. De er krevende å spille, ikke bare på grunn av de tekniske utfordringene, men også fordi de representerer et vell av uttrykk for menneskelige følelser, fra de mest innadvendte og sorgfulle satsene til livlige, lekende livsdanser. Det kreves en stor mester for å framføre denne musikken, og det kreves et stort menneske for å framføre den godt. Kanskje finnes denne menneskelige mester i den briljante russiske fiolinisten Viktoria Mullova.

For de briljante er det tekniske ikke noe problem, ei heller for Mullova. På denne platen leverer hun et stort teknisk overskudd. Artikulasjonen sitter spikret, de hurtige løpene løper lekende lett opp og ned langs fiolinhalsen, intonasjonen på de mange dobbel-,trippel- og kvadruppelgrepene er upåklagelig og den utsøkte klangen hun tryller frem av samspillet mellom hestehår og kattetarm(eller grisetarm) er så vakker at den nærmest kiler i øregangene. Alt dette er imidlertid ikke nok for å skille seg ut i mengden av innspillinger som er gjort med nettopp denne musikken. Det avgjørende ligger i detaljene, i utformningen av frasene, i betoningen av de rette tonene og i ornamentikken. Også her treffer Mullova.

Bach skrev, i motsetning til de fleste av sine samtidige, ut nærmest all ornamentikk i notene. De er en gitt del av musikken. Alle raske løp, dreiebevegelser og triller som står notert er obligatoriske i framføringen av Bachs musikk. Aller mest spennende blir det imidlertid hvis utøveren tør å improvisere ornamentikk utover det som står i notene når en melodilinje blir gjentatt. Nettopp dette gjør Mullova på en vidunderlig måte i Sarabanden fra partitaen i h-moll, og det musikalske hjertet mitt danser seg nesten opp i parykkfestet i begeistring. Her og andre steder, særlig i midtsatsene av E-dur partitaen viser Mullova stilfortrolighet og fantastisk kreativitet i utformingen av frie ornamenter. Personlig kunne jeg faktisk ønske meg enda mer. Hvorfor ornamenterer hun f.eks. så minimalt i reprisen av d-moll partitaens Sarabande eller i E-dur partitaens to siste satser? Også i doublesatsene som er paret sammen med hver sin dans i h-moll partitaen savner jeg ornamentikk. Disse satsene har som regel samme noteverdi gjennom hele satsen og behøver variasjon. Når det er sagt viser Mullova dyp innsikt i måten hun spiller de noterte ornamentene på. Hun har ingen intensjon om å spille de raske løpene, særlig i langsomme satser, rytmisk, men forstår at dette er ornamenter og spiller dem så de nærmest virker improviserte. Hun klarer å vise frem den melodiske og harmoniske progresjonen gjennom å gi de rette tonene tid, framheve den immanente tostemmigheten i linjene og behandle utskrevne ornamenter som snirkler og barokk pynt.

Noe av det mest iørefallende med Mullovas nye Bach-CD er hennes utformning av frasene. Man har for lengst gått bort fra den romantiske tolkningen av Bach der linjene hans blir maltraktert inn i et romantisk ideal om lange legatolinjer, men det er sjelden en utøver bryter fullstendig med dette også i de langsomme satsene uten at det ødelegger linjene. Mullovas tolkning er antiromantisk i linjeføringen. Det handler om pust. Mullovas tolkning puster i takt med musikken. Istedenfor å smøre frasene ut med et romantiske klister får hun dem til å pulsere og leve, og hennes evne til å binde alle disse pulserende bitene til en enhet er formidabel. I g-moll sonatens åpningssats, Adagio, klarer denne strålende utøveren å skape et inntrykk av en unik forening av ro og bevegelse på samme tid. De samme pustende frasene er et gjennomgående trekk ved hele platen, men jeg vil spesielt trekke frem Mullovas fantastiske tolkning av den mektige, over 13 minutter lange, Ciaconna fra partita i d-moll. Alle menneskelige følelser, all menneskelighet spilles ut i denne satsen, og Mullova framfører den mesterlig med den mest essensielle egenskapen hos mennesket, pusten.