Udødelig opplevelse med Schola Cantorum

Konsert:
Søndag 3/5 2009
Gamle Aker kirke
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl

A cappella kirkemusikk av Bach, Bruckner, Brahms, Rachmaninov, Poulenc, Martin, Penderecki, Nystedt og Martin Ødegård.

Fra den første mollakkorden som tonet ut i Gamle Aker kirke i går var konserten med Schola Cantorum en opplevelse helt utenom det vanlige. Det begynte med Bach, og hans geistlige lied, ”Komm, süsser Tod,” men etter tre strofer brøt dirigent Tone Bianca Dahl av og startet forfra igjen. Denne gang med en tidsforskyvning i stemmene som gjorde at Bachs klanger brettet ut vingene, forlot den barokke sfære og fløy inn i en udødelig tidløshet. Det føles nemlig som om tiden står stille i øyeblikk av klang i Knut Nystedts(1915- ) verk ”Immortal Bach,” øyeblikk som varer helt til koret samles på treklanger i hver fraseavslutning. Virkningen er overveldende, og den ble ytterligere forsterket av at korsangerne slo en ring rundt publikum. Følelsen av å være midt i musikken kan neppe bli sterkere.

Koret brukte det gamle kirkerommet på en utsøkt måte, både audielt og visuelt. På Krzysztof Pendereckis (1933- ) ”Benedictum Dominum,” komponert i 1992, ble koret stående rundt publikum før de gradvis trakk seg bakover i rommet, nærmest i takt med musikkhistorien. ”If you receive my words” av Nystedt, og Johannes Brahms’(1833-1897) mektige motett ”Warum ist das licht gegeben” ble kraftfullt fremført i tradisjonell koroppstilling, før Schola overrasket publikum med å synge Johann Sebastian Bachs (1685-1750) motett for dobbeltkor ”Komm, Jesu, komm” enda lenger bak i kirken, nærmest ute av syne. Da Martin Ødegaards (1983- ) kommentarverk ”Komm” ble fremført rett foran publikum var det tydelig at den unge norske komponisten hadde hentet Bachs musikk fra den fjerne fortid og brakt den frem i dagens lys gjennom sitt personlige, spennende og moderne tonespråk. De klanglige effektene med å bruke rommet så aktivt var overraskende store og svært vellykkede.

Schola Cantorum har utmerket seg som et av landets aller beste kor de siste årene bl.a. med priser i internasjonale korkonkurranser. På gårsdagens konsert viste de seg oppmerksomheten verdig. Intonasjonen hos de unge sangerne er upåklagelig og presisjonen sylskarp både i ansatser og i tekstdeklamasjon. Det er en fryd å høre hvordan koret fraserer og bruker dynamikken så fleksibelt samtidig som de klarer å bevare enheten og samstemtheten i klangen og uttrykket. Noe av æren må nok tilskrives dirigent Dahl. Hun får frem det beste i sine sangere og lar koret skinne. Det gjorde de gjennom hele konserten i Gamle Aker, også etter pause, i Anton Bruckners (1824-1896) uttrykksfulle motett ”Ave Maria,” og i Kyrie og Sanctus fra Francis Poulencs (1899-1963) melodiøse ”Messe i G-dur.” De store kontrastene i uttrykk, klang og omfang, både i motetten og messen, ble mesterlig utført.

I Frank Martins (1890-1974) Agnus Dei fra ”Messe for dobbeltkor” er det ene av de to korene akkompagnement. Det åpner med middelalderske tomme kvinter før klangene gradvis tetter seg til og avslører et tonespråk som tilhører forrige århundre. Over dette synger det andre koret en unison melodi som minner like mye om en gregoriansk sang som en nykomponert melodi fra 1920-tallet. Blandingen av gammelt og nytt var betegnende, for dette stykket og for konserten som helhet. Schola Cantorum fremførte alt med like stor overbevisning, og fikk stående ovasjoner etter konserten. Da Sergej Rachmaninovs (1873-1943) himmelsk vakre ”Bogoroditse devo” fra ”Vesper” avsluttet konserten med koret igjen stående rundt publikum i det 900 år gamle kirkerommet var ringen sluttet. Tiden stod stille, og det var som å ha vært vitne til ett tidløst, uendelig og udødelig musikalsk øyeblikk, fra Nystedts og Bachs h-moll til Rachmaninovs avsluttende F-durakkord.