Drømmedebut for vidunderlige Vilde

CD
EMI Classics
Høst 2009

Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård

J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1

Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.

Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!

På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.