Mahlerisk i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 4/2 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Gianandrea Noseda

G. Mahler: Symfoni nr. 7

Oslo Filharmonien har fått mye ros for sin nylig utkommene plate der de, under ledelse av Mariss Jansons, fremfører Gustav Mahlers 7. symfoni. Forventningene til konserten i Oslo Konserthus var derfor skyhøye da nettopp dette verket stod på programmet torsdag, og interessen for konserten kunne merkes på publikumsfremmøtet. Selv podieterrassen i Oslo Konserthus var fylt til randen. Denne gang var det ikke Jansons, men italieneren Gianandrea Noseda som stod på dirigentpodiet, uten at det la noen demper på verken forventninger eller stemningen i konserthuset. Etter en noe stiv og litt nervøs åpning tok det seg voldsomt opp og det ble tydelig for de tilstedeværende at dette er et verk orkesteret kjenner godt. Samarbeidet med Noseda fungerte også utmerket. Han gestikulerte som bare en italiener kan, og orkesteret svarte med en energisk og opplagt fremførelse av denne mangeartede og storslåtte symfonien.

Gustav Mahler mente at en symfoni skulle være som verden og omfatte alt. 7. symfoni inneholder kanskje ikke hele verden, men omfatter likevel utrolig mye. For mye, har noen ment, og kritikere har stemplet verket som lite sammenhengende. Kritikken er forståelig. Symfonien veksler mellom det storslåtte og det delikate, det subtile og det selvsagte, det komplekse og det banale, det tradisjonelle og det originale, de reneste konsonanser og de krasseste dissonanser. Men så er det jo nettopp det Mahlers originalitet og egenart består i. Gjennom stor variasjon både i musikalsk materiale og instrumentsammensetninger skaper han sitt eget klingende univers. Man kan mene hva man vil om kubjeller, mandolin og gitar i orkestersammenheng... og det har jeg også tenkt å gjøre. Kubjelle-epoken i den vestlige kunstmusikkens historie kan vel mer eller mindre sies å starte og slutte med Mahler og Richard Strauss, og takk, det holder. Mahlers klingende univers inneholder mye banalt, men også utrolig mye spennende, kanskje særlig i orkestreringen. Det er symfoni nr. 7 et godt eksempel på, og komponisten mente selv at nettopp denne symfonien var hans beste.

Med et så godt spillende orkester og musikk som inneholder så mye ble konserten virkelig en opplevelse. Det er ikke alltid lett å finne ord som kan beskrive denne divergente musikken på et mer overordnet plan, men for meg var konserten i Oslo Konserthus rett og slett mahlerisk.