Spirituell fransk finesse på Kirkemusikkfestivalen

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Fredag 5/3 2010
Trefoldighetskirken, Oslo

Le Concert Spirituel v/Hervé Niquet
Chantal Santon Jeffery, sopran
Erwin Aros, kontratenor
Thibaut Lenaerts, tenor
Benoît Arnould, bass

André Campra: Psaume 53 ”Deus in nomine” + Te Deum
Jean Gilles: Requiem

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er 10 år i år og feirer seg selv med den jublende verktypen Te Deum som tema for årets festival. I løpet av uken blir publikum presentert for et knippe av musikkhistoriens ulike versjoner av denne kristne hyllesthymnen, fra enstemmige middelaldermelodier via fransk barokk til norsk og estisk samtidsmusikk. Det er ikke hvem som helst festivalleder Bente Johnsrud har invitert til jubileumsfesten denne gangen, for i tillegg til mange av våre fremste nasjonale utøvere har hun fått med seg ekte verdensstjerner fra det franske og italienske tidligmusikkmiljøet. Med et så variert program og musikere av topp internasjonal klasse er det duket for en skikkelig feiring med spennende musikalske gaver til festivalens trofaste publikum.

Åpningskonserten i Trefoldighetskirken fredag kveld la på ingen måte noen demper på feststemningen. Det franske tidligmusikkensemblet ”Le Concert Spirituel” under ledelse av Hervé Niquet er nemlig for verdensstjerner å regne på sitt område. Det var kanskje ikke åpenbare publikumsfavoritter Niquet kom trekkende med da han serverte sjeldne franske barokkspesialiteter i form av musikk av André Campra (1660-1744) og Jean Gilles (1668-1705), men så skinner jo glemte og nedstøvede skatter desto mer når de først gjenoppdages, børstes støv av og behandles med den ytterste forsiktighet og profesjonalitet. Disse to mildt sagt lite fremførte barokkomponistene var viktige musikkpersonligheter i Frankrike i sin samtid, men har havnet i den beryktede glemmeboken som dessverre inneholder så altfor mye fremragende musikk. Campra er kanskje mer kjent for sin delaktighet i fornyelsen av fransk opera enn for sin kirkemusikk, og heller ikke Jean Gilles’ Requiem kan vel sies å være på den vestlige kunstmusikkhistoriens hitlister, men fredagens konsert var et prov på at denne musikken med fordel kan fremføres oftere. Den var også en påminnelse om vår tendens til å bejuble et etablert sett av mesterverker uten å være åpne nok for det ukjente.

Etter en noe tam start i Campras ”Deus in nomine” der orkester, kor og solister ikke virket helt trygge på samspillet og akustikken, og der fremførelsen forble uten nerve, løftet det seg kraftig i ”Te Deum” av samme komponist. Presisjonen og teksttydeligheten økte betraktelig, ornamenteringen virket friere og klangen var vakker og velbalansert. Teksten i Te Deum er todelt. Første del er en jublende hyllest til Gud og hans storhet, mens andre del er en ydmyk bønn om frelse, miskunnelse og nåde. Denne dialektikken var også tydelig i Campras musikk. Det åpnet med barokktrompeter og pauker, men ved tekststrofen ”Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere... osv” skiftet karakteren i musikken. Et yndig treblåsparti preget av fløyter og fransk klangfinesse satte stemningen, og en dyp inderlighet og ærbødighet gjennomsyret dette partiet. Tilslutt ble det like vel utbasunert med full kraft at ”vi lover ditt navn i evighet...” samt en kraftigere anmodning til Gud om å ”ikke la meg bli til skamme i evighet.”

Evigheten var også tema etter pause da Jean Gilles’ messe for de døde sjeler, Requiem, stod på programmet. Nå var de franske musikerne for alvor blitt varme i trøyen, og det til tross for at dommedagssekvensen, Dies Irae, som kan få svetteperlene til å piple på noen og enhver, ikke er inkorporert av i dette verket av Gilles. Hans dødsmesse preges nettopp av at det ikke utelukkende er mørkt og dystert, men snarere bærer med seg et budskap om trøst og en bønn om tilgivelse. Det musikalske uttrykket er faktisk overveiende lyst i lange partier. Fraværet av ”Dies Irae” kan nok bidra til dette inntrykket. Det samme gjør de lyriske og lyse solostemmene som sangsolistene i Trefoldighetskirken utførte med utsøkt delikatesse og velklang. Også kor og orkester, med dirigent Hervé Niquet i spissen, imponerte stort etter pause, og viste at de tilhører eliten innen fremføring av musikk fra denne tidsepoken.