Blodig Revolusjon i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 29/4 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Alan Buribajev
Jonathan Biss, piano

L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11 ”Året 1905”

Året er 1905. Det er en kald vinterdag, og i St. Petersburgs gater samler arbeidere seg for å demonstrere mot Tsarregimet. De marsjerer, ubevæpnede og forsvarsløse, til vinterpalasset. Så smeller det! Tsarens styrker skyter hemningsløst mot den demonstrerende folkemassen. Panikk! ”Den blodige søndagen” er et faktum. Både undertittelen og selve det musikalske uttrykket i Dmitrij Sjostakovitsj’ 11. symfoni vitner om at denne musikken er programmatisk og særdeles deskriptiv. Skarptrommens geværskudd, voldsomme marsjrytmer som dundrer ut av messing og slagverk over paniske figurer i strykerne, sorgen over de drepte i den gripende tredjesatsen, og de mange revolusjonære sangene som er bakt inn i symfonien er bare noen eksempler. Men var det egentlig 1905 som var i Sjostakovitsj’ tanker da han skrev denne musikken? Mange mener det var sovjetstyrkenes brutale nedsabling av revolusjonen i Ungarn i 1956 som inspirerte ham? Sjostakovitsj’ musikk er gåtefull. Alltid når du tror du forstår den står en narr bak et hjørne og ler av deg. Du kommer nærmere og ser at det du trodde var klovnens latter er fortvilelsens tårer. Alle medaljer har en bakside. Enhver revolusjon er dyppet i blod. Det evnet Sjostakovitsj på mesterlig vis å formidle gjennom sin musikk.

Mesterlig var også Oslo Filharmoniens fremføring i Konserthuset. Kontrasten fra det tomme, iskalde og illevarslende uttrykket i førstesatsen til andresatsens hysteriske virtuoseri i treblås og strykere, og buldrende drønn i messing og slagverk er enorm, men alt ble like formidabelt utført av filharmoniens musikere og Alan Buribajev. Den kasakhstanske gjestedirigenten maktet å holde igjen de ulmende kjempekreftene i orkesteret før han slapp hele helvetet løs i ”den blodige søndagen.” For øvrig var bratsjgruppens solo i tredjesatsen et av konsertens absolutte høydepunkter, med en usedvanlig homogen og varm klangfylde. De instrumentale prestasjonene var av ypperste kvalitet hele denne kvelden. Skal jeg likevel kritisere noe må det bli den ikke helt heldige soloen i engelsk horn i 4. sats. Denne oppførelsen av Sjostakovitsj’ dramatiske symfoni var likevel aldeles strålende. Når stillheten endelig senker seg og kruttrøyken fordunster opp under taket i konsertsalen sitter jeg igjen med følelsen av å ha blitt slått i mellomgulvet med en hammer av betong. Det er slik det skal være. Ingen forlater konsertsalen etter denne symfonien ”før han har fået Merker av den.”

Før orkesteret marsjerte inn i Sjostakovitsj blodige revolusjonssymfoni var det imidlertid musikk i en helt annen stil og fra en helt annen tid som ble fremført. Likevel er det åpenbare likheter mellom de to store kunstnerne og deres musikk. Også Beethoven var revolusjonær, både politisk og musikalsk. Det handler om å sprenge grenser. På kveldens program stod hans pianokonsert nr. 4, komponert to år etter den berømte Eroica-symfonien. Solist i Konserthuset denne torsdagen var den unge stjernepianisten Jonathan Biss. Han leverte en soloprestasjon på øverste hylle, fikk stående applaus og måtte trå til med ekstranummer. Biss spilte med stor letthet og teknisk overskudd, men uten å miste den typiske beethovenske sprengkraften. Med slik dynamittmusikk fra musikkhistoriens barrikader ble torsdagens konsert i Oslo Konserthus en utmerket opptakt til årets 1.mai-feiring. Frem med faner og paroler!