Groggy Grieg, men Mirakuløs Mandarin!

Konsert:
Torsdag 14/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Eyvind Aadland

E. Grieg: Peer Gynt suite nr. 1 og 2
W.A. Mozart: Symfoni nr. 34
B. Bartok: Den Mirakuløse Mandarin, suite.

Det er et komisk sammentreff at nettopp ”Den Mirakuløse Mandarin,” Bartoks orkestersuite basert på musikken til balletten med samme navn, stod på programmet for Oslo Filharmoniens konsert denne uken. Som de fleste har fått med seg utløste tildelingen av Nobels Fredspris til demokratiforkjemper Liu Xiaobo ganske ufredelige reaksjoner fra de røde mandarinene i Beijing. Ja, selv ikke grand prix – stjerne Alexander Rybak er velkommen i ”Midtens rike” med det aller første, og han er vel en av dem som synes at mandarinene ikke er på sitt mest mirakuløse for tiden. Uansett, og heldigvis, har Bartoks mirakuløse mandarin lite eller ingenting verken med Alfred Nobel, kommuniststyret i Kina eller Alexander Rybak å gjøre, og jeg tror de fleste i salen klarte å nyte musikken uten altfor stor politisk skyldfølelse.

Vel, nyte og nyte. Dette er ikke musikk for sarte sjeler. I introduksjonen til konserten beskrev musikkforsker Elef Nesheim stykket som et av de råeste som ble komponert på første halvdel av 1900-tallet. Trombonene buldrer, slagverket hamrer og strykerne spiller en musikalsk virvelvind basert på forstørrede oktaver. Balletten handler om en gjeng med tyver som robber forbipasserende. En kvinne danser forførerisk i vinduet for å lokke til seg ofre. Etter et par fattiglus lykkes det tyvene å få fatt i en rik kinesisk mann, en mandarin. De lokker ham til seg, robber ham og mishandler ham. Alt preller imidlertid av på mandarinen som har blitt bergtatt av den dansende kvinneskikkelsen. Han jager henne, akkompagnert av et fantastisk fugert parti i Bartoks musikk, og selv om tyvene skader ham og t.o.m. prøver å henge ham merker han ingenting. Når kvinnen til slutt gir etter og kaster seg i armene hans faller han død om. Orkestersuiten slutter imidlertid før den fatale ballettslutten og ender med den fugerte jakten.

I konserthuset torsdag var det dette vulgære verket som gjorde mest inntrykk. Først bør klarinettisten nevnes spesielt for sin betagende soloprestasjon i rollen som den forføreriske kvinnen. Når det er sagt så var hele Oslo Filharmonien virkelig på hugget, og Eyvind Aadland, kveldens dirigent, hoppet og fektet som om han selv skulle vært forfulgt av en hel hær av mandariner. Hans presise og energiske stil stod godt til denne rytmisk aksentuerte musikken. Samspillet var suverent og det var tydelig at dirigent og orkester var godt forberedt. Det samme kan, riktignok av naturlige årsaker, dessverre ikke sies om fremføringen av konsertens åpningsverk, Peer Gynt suite nr. 1 og 2 av Edvard Grieg.

Opprinnelig var nemlig Eyvind Alnæs’ klaverkonsert satt opp på programmet til denne konserten, men dessverre måtte solist Håvard Gimse melde forfall i siste liten på grunn av sykdom. Reserveløsningen var altså Griegs velkjente orkestermusikk til Ibsens skuespill. Fremføringen var ikke dårlig, Oslo Filharmonien består jo av profesjonelle og fremragende musikere, men et par uheldige blåserinnsatser, og enkelte samspillproblemer ga et likevel et noe lurvete helhetsinntrykk. Da hjalp det ikke at slutten av ”Mor Aases død” nærmet seg det magiske eller at ”Dovregubbens Hall” var spekket med sprekkeferdig trollskap. Flere satser manglet nerve og intensitet. Grieg ble grå, eller kanskje mer presist: Grieg ble litt groggy. Opplevelsen av disse sviskene ble altså aldri den helt store denne gang.

Mellom Grieg og Bartok var Mozarts 34. symfoni plassert. Her rettet orkesteret og dirigent Aadland opp mye av inntrykket etter Grieg. Kanskje man kan innvende at Aadland tok litt stor plass. Han viftet og hoppet omtrent like energisk når Mozarts C-dur musikk danset elegant av gårde som når trombonene vrenger ut voldsomme akkorder i Bartok, men Mozartfremføringen var likevel svært god. Første- og sistesats var lett og energisk, slik Mozart låter best, andre- og tredjesats kanskje litt flate, men med god klang og fin musisering. Likevel er det ingen tvil om hva som var kveldens høydepunkt. Kanskje er det å gå litt langt, men når det ligger så latent i tittelen er det fristende å si at fremføringen av Bartoks ballettsuite var mirakuløs i kveld.