Musikk fra evigheten

Konsert:
Torsdag 11/11 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste

G. Mahler: Symfoni nr. 9

Herbert von Karajan skal en gang ha sagt om Mahlers niende symfoni at ”det er musikk fra en annen verden, fra evigheten.” Er dette virkelig ”musikk fra evigheten” og ikke bare musikk? Jeg vil snakke om pust. Menneskelivet defineres av pusten. Alt starter med et første innpust og avsluttes med et siste utpust. Når Jukka Pekka Saraste puster inn og hever armene holder vi pusten, men bare til tonene griper oss med seg og bølger frem med ekspressiv emosjonalitet i den store, livfulle førstesatsen. I tredjesatsen gisper både publikum og musikere etter luft i det kolossale, kontrapunktiske nettverket. Pusten roer seg i siste sats, og både Mahler og lytteren trekker et lettelsens sukk. En gang må det likevel ta slutt. Akkurat som livet er også musikken flyktig, og siste tone møter uunngåelig sin ende. For Mahler gikk det ikke lang tid etter at han hadde komponert sin niende symfoni før han selv møtte livets flyktighet. Han trakk sitt siste pust i 1911, før han rakk å høre verket fremført.

Oslo Filharmonien og Jukka Pekka Saraste har tidligere hatt stor suksess med musikk av Mahler. Dette repertoaret står utvilsomt særlig godt både til orkesteret og dets dirigent. Mahlers niende symfoni stiller store krav med virtuose enkeltstemmer, vanskelige samspillpartier og lange linjer. Da er det spesielt gledelig at Oslo Filharmonien og Saraste også i går viste at de, både teknisk og uttrykksmessig, behersker denne musikken til fulle. Av alle de store prestasjonene i Oslo Konserthus torsdag vil jeg spesielt trekke frem den fine fraseringen og klangfullheten i de mange hornsoloene. Særlig ros fortjener også strykerne for fyldigheten i klangen, bl.a. i åpningen av fjerde sats. Her var det nok ikke bare Saraste som lot seg bevege. Et sterkt øyeblikk. Dessuten var samtlige solistiske innslag i den hektiske tredjesatsen rett og slett imponerende. Oslo Filharmonien og Saraste gir i disse dager ut CD-plate med en innspilling av Mahlers sjette symfoni. Spill inn den niende også!

Konserthuset var fylt til randen i går. Selv ikke på podieterrassen var det ledige plasser. Sekundene etter at siste pianissimoklang hadde tonet ut i salen og før de velfortjente, stående ovasjonene brøt ut var magiske. Denne stunden med stillhet var som en liten evighet, et øyeblikk av den evige hvile vi alle en gang skal ta del i. Så er kanskje Mahlers niende symfoni ikke bare musikk likevel, men ”musikk fra en annen verden, fra evigheten.”