Russisk rakett i Operaen

Konsert:
Lørdag 20/11 2010
Den Norske Opera, hovedscenen

Operaorkesteret v/ Alexander Lazarev
Henning Kraggerud, fiolin

A. Glazunov: Carnival, ouverture for orkester
J. Sibelius: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 5

Det var så vidt den siste gjenklangen av applaus hadde stilnet i Operaens hovedsal før dirigent Alexander Lazarev hoppet til og sparket i gang Glazunovs sprudlende orkesterouverture, Carnival. Dette festlige stykket ble presentert med et fargespekter og en energi som var et ekte karneval verdig. Den godt voksne russiske bjørnen på podiet hoppet opp og ned, og viftet inn det som kunne krype og gå av orkestermusikere på scenen. Han hadde stålkontroll på enhver innsats og viste, i likhet med Operaorkesterets musikere, både teknisk og musikalsk overskudd.

Det samme må kunne sies om Henning Kraggerud og hans traktering av fiolinen i Sibelius’ vidunderlige og veldig vanskelige fiolinkonsert. Kraggerud kjenner konserten godt og har fremført den ved flere anledninger i inn- og utland. Han mestrer selvsagt de teknisk halsbrekkende partiene på en ypperlig måte. Viktigere er likevel hans eminente evne til å formidle de lange linjene og det lyriske uttrykket i denne musikken. Da stjernesolist Kraggerud skinte som mest var imidlertid orkesteret ute på tynn is ved flere anledninger. Hornistene hadde et par feilskjær for mye, treblåserne slet tidvis med intonasjonen og samspillet hadde til tider gått helt gjennom isen og lå og kavet i det iskalde vannet. Foran alt dette stod Lazarev og viftet som om han fremdeles var på karneval med Glazunov. Noen ganger er det så stor kontrast mellom det visuelle og det auditive at det ene forstyrrer det andre. Lazarevs maskinaktige dirigering i den sarte åpningen av Sibeliuskonserten var et slikt tilfelle. Kraggeruds eminente solospill reddet likevel fremføringen. Han fikk velfortjente bravorop og måtte trå til med sin store ”hit,” et eget arrangement av ”I ensomme stunde” av Ole Bull, som ekstranummer.

Etter en noe uheldig fremtoning i fiolinkonserten tok Operaorkesteret kraftig revansje etter pause da de fremførte Sergej Prokofjevs mektige femte symfoni. Usikkerheten og intonasjonsproblemene fra fiolinkonserten var luket vekk, og det musikalske overskuddet fra Glazunovouverturen tilbake. Dessuten var presisjonen prikkfri. Høydepunktet ble den ville andresatsen, der jeg særlig vil trekke frem slagverkseksjonen. Flott levert! Dirigent Lazarev fortsatte å hoppe og sprette som han gjorde hele første avdeling, men nå var det hundre prosent samsvar mellom lyd og bevegelser. Som i Glazunovstykket, fikk Lazarevs kolossale energiutbrudd og rytmisk presise dirigering, også i Prokofjevsymfonien, gjenlyd i musikken. Orkesteret svarte med å gi russeren akkurat den musikalske raketten han åpenbart forsøkte å avfyre. Derfor ble fremføringen av Prokofjevs 5. symfoni en fryd, både for øre og øye, på Operaens flotte hovedscene.