søndag 3. april 2011

Danske drenger i domkirken

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Lørdag 2/4 2011
Oslo Domkirke

Københavns Drengekor
Det Kongelige Kantori
Den Norske Operas orkester
Henning Kraggerud, bratsj
Paul McCreesh, dirigent

P. Hindemith: «Trauermusik» for bratsj og strykeorkester
H. Howells: Elegi for bratsj, strykekvartett og strykeorkester
W. A. Mozart: Requiem (Robert D. Levins versjon)


Hvor mange ganger kan man egentlig høre Mozarts rekviem før man går lei? Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har i år hatt den katolske dødsmessen som tema, og en ukes variert og spennende program ble i går avsluttet med det aller mest kjente og oftest fremførte verket i denne sjangeren. Enda en gang fikk publikum oppleve vredens dag, den tårevåte «Lacrimosa» og bønnen om evig hvile innhyllet i Mozarts fortryllende tonespråk. Likevel var mye annerledes denne gangen.

Det var nemlig ikke Franz Xaver Süssmayrs etablerte fullendelse av den ufullendte dødsmessen som klang ut i domkirken lørdag, men en versjon fra 1990-tallet, komponert av den amerikanske Mozart-eksperten Robert D. Levin. Den største endringen i forhold til Süssmayrs versjon er utvilsomt tilføyelsen av den imponerende Amen-fugen etter «Lacrimosa». For øvrig virket orkestreringen gjennomgående lettere og mer gjennomsiktig. Etter førsteinntrykket å dømme fungerer Levins restaurering av mesterens relikvie minst like godt, kanskje bedre enn Süssmayrs mer enn 200 år gamle versjon.

Det var et stjernelag av utøvere Kirkemusikkfestivalen hadde klart å lokke til fremføringen av Mozarts «Requiem» i domkirken. I spissen for det hele stod selveste Paul McCreesh, en av verdens ledende dirigenter innen tidligmusikk. Med sin særegne, for utenforstående nesten litt kantete, men åpenbart effektive direksjonsstil ledet han det store koret, orkesteret og solistene sikkert og stilriktig. McCreesh oppnådde en fremføring full av kvalitet og musikalitet. Frasene pustet og samspillet mellom musikerne fungerte svært godt. Skal man likevel kritisere noe må det være at balansen mellom orkester og kor var skjev i de første satsene. Dette bedret seg imidlertid vesentlig etter hvert og koret kom godt frem fra og med «Dies irae».

Flere av utøverne fortjener særlig omtale. Av solistene imponerte tenoren Andrew Staples mest. Han hadde den letteste og mest inderlige stemmen av de fire. Også alten Renata Pokupic og bassen Matthew Rose stod for fine prestasjoner selv om deres stemmer var noe mer anonyme. Sopran Sarah Fox sang først med en forstyrrende stor vibrato, men la denne fra seg etter de første satsene og hadde senere nydelige tolkninger av solistpassasjene. I orkesteret fortjener treblåserne mye ros for balansen og klangbehandlingen, som både i fagotter og bassetthorn (klarinettinstrument) var upåklagelig. Treblåserlinjene, for eksempel i åpningssatsen, var blant konsertens høydepunkter.

Aller mest imponerte likevel de danske drengene i guttekoret fra København. Det er en helt spesiell klang i et guttekor, særlig når det er av så høy kvalitet som dette. Det man mister i klangfylde og modenhet får man igjen mange ganger i form av klokkeklar klang, plettfri intonasjon og musikalsk entusiasme. Det er gripende å høre barn synge om døden. Med et langt liv foran seg har de et annet perspektiv enn voksne. Man kan undre om barn fullt ut forstår hva døden handler om. Dramatikken de danske drengene hadde i «Dies irae», inderligheten i «Lacrimosa» og ærefrykten i «Rex tremende» vitner om en innsikt, både eksistensielt og musikalsk, få voksne kan vise frem. Understøttet av de solide herrene i Det Kongelige Kantori ga gullguttene publikum i den fullsatte domkirken en stor opplevelse.

Før Mozarts «Requiem» fremførte Henning Kraggerud, denne gang på bratsj, små forspill til ettertanke. Både Hindemiths «Trauermusik» og Howells «Elegi» var lavmælte, men emosjonelt ladede verk som var med på å sette publikum i rett stemning før kveldens hovedverk. Det meste handlet likevel om Mozarts rekviem, og etter å ha blitt beveget av denne musikken nok en gang, er vel svaret åpenbart: Man går aldri lei av Mozarts rekviem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar