Gråvær i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 7/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Dan Styffe, kontrabass

J. Sibelius: Tapiola
R. Martinsson: Kontrabasskonsert (urfremføring)
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 6 «Pastorale»

Programmet for konserten i Oslo Konserthus torsdag duftet av vår og friske farger: Jean Sibelius’ mektige og fabelaktig orkestrerte tonedikt «Tapiola», Rolf Martinssons rykende ferske konsert for kontrabass og orkester, og til slutt landlig, symfonisk idyll i Beethovens sjette. Men da konserten var ferdig var det meste grått og innhyllet i tung tåke.

Du vet følelsen av å åpne døren en vårmorgen. Det er ganske mildt i luften, nesten vindstille og egentlig ganske fint å være ute, men himmelen er grå og ingen av naturens spirende farger funkler slik de gjør i vårsolens morgenstråler. Slik føltes det når Oslo Filharmonien spilte Beethovens sjette symfoni. Orkesteret spilte fint, for all del, men frasene fikk ikke puste, tonene fikk ikke skinne og våren fikk ikke danse. Det var pent å høre på, men ikke mer. Var musikerne topp motiverte? I alle fall la et tynt, grått tåketeppe seg over Beethovens skinnende, pastorale lydlandskap.

Kanskje var gråværet i Beethoven-symfonien bare etterdønninger av det våte og kalde sluddværet rett før pause. Det knyttet seg stor forventning og nysgjerrighet til kveldens urfremføring: en nyskrevet kontrabasskonsert av den høyt ansette svenske samtidskomponisten Rolf Martinsson. Dessverre gjorde verken musikken eller fremføringen noe godt inntrykk. Komponisten unngikk nærmest alle utfordringene knyttet til orkestrering av musikk for dette instrumentet. I stedet var mer eller mindre usammenhengende deler, vekselvis lange, uakkompagnerte solodeler og fragmentariske orkesterpartier satt sammen til en uorganisk og lite fungerende helhet. Dessuten var kontrabassens klanglige muligheter utforsket i svært liten grad. Dette, kombinert med et lite innovativt tonespråk, gjorde rett og slett konserten uinteressant og kjedelig. Når det i tillegg var vesentlige intonasjonsproblemer både i solistens og orkesterets spill pisket det iskalde sluddet ubehagelig i ansiktet.

Det aller mest avgjørende for at dette, etter min mening, ikke ble vellykket var likevel selve formidlingen av musikken. Å få presentere helt nyskrevet musikk, og attpåtil for et uvanlig soloinstrument burde være en stor ære og inspirasjon, men når samtlige involverte, fra solist via dirigent til orkestermusikere virker merkelig uinspirerte innbyr det ikke til konsentrert og nysgjerrig lytting. Dan Styffe er en strålende kontrabassist, en av landets aller beste, og jeg er sikker på at Rolf Martinsson har mye på hjertet og også evnen til å formidle det på en utmerket måte som komponist, men i denne kontrabasskonserten i Oslo konserthus torsdag viste ingen av dem seg fra sin beste side.

Konsertens høydepunkt, og eneste virkelige lyspunkt, var orkesterets fremførelse av «Tapiola». Få kjenner Sibelius’ musikk bedre enn landsmannen Jukka-Pekka Saraste og han formet det symfoniske diktet mesterlig også denne gangen. Orkestermusikerne virket opplagte og på hugget, selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent i treblåserne. Strykerne spilte de dramatiske tremoloteksturene med stor intensitet, og hele fremføringen bar preg av mange fine linjer og vellykkede klanglige overganger. I skogsguden Tapios rike, slapp altså solstrålene gjennom den tette granskogen og ga et lysglimt til en ellers grå og disig konsert.