Pust, pianogigant og sterk symfoni

Torsdag 28/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Radu Lupu, piano

A. Webern: 5 orkesterstykker, op. 10
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
J. Sibelius: Symfoni nr. 4

«Wie ein Hauch» (som et pust) står det i notene til det fjerde av Anton Weberns 5 orkesterstykker op. 10, og akkurat som et pust blåste denne merkverdige musikken liv i konserten allerede fra første stillferdige klang. Fremføringen var fin, og Saraste evnet å skape atmosfære og helhet i Weberns antydende åndedrag. Reaksjonen etter Weberns musikk er ofte den samme: en nølende applaus akkompagnert av summing til sidemannen. 100 år etter at den ble skrevet ser denne musikken ut til fremdeles å ha evnen til å forbløffe og forundre.

Akkurat den karakteristikken passer usedvanlig godt også til kveldens hovedverk, Jean Sibelius’ enigmatiske fjerde symfoni, også den komponert i 1911. Sibelius’ mest moderne, dissonante og minst umiddelbart tilgjengelige verk ble mottatt med stor skepsis og forundring i samtiden, og selv om den nå betraktes som et mesterverk, er den fremdeles Sibelius’ sjeldnest fremførte og kanskje også minst forståtte symfoni. Til tross for Filharmoniens fortreffelige formidling var reaksjonen like avventende og usikker som etter Webern.

Oslo Filharmonien viste seg fra en svært solid side torsdag kveld. Både de solistiske innslagene i strykerstemmene og de mange treblåsersoloene i Sibelius-symfonien fikk best mulig behandling. Det var likevel som helhet orkesteret imponerte aller mest med et årvåkent og tydelig kommuniserende samspill, så får man heller se gjennom fingrene med et par upresise ansatser i messinggruppen. Saraste kjenner sin landsmann Sibelius’ musikk ut og inn, og formet nok en gang linjene fenomenalt i den finske mesterens klingende verden.

Mellom de to 100-årsjubilerende verkene, var Beethovens fjerde klaverkonsert plassert i et spesielt vellykket sammensatt program. Ikke bare skapte Beethoven en fin kontrast i programmet. Forbindelsen mellom Webern og Sibelius, og mellom første og andre wienerskole var tydelig også bevisst. Og ikke nok med det. På pianokrakken satt en gigant i form av rumenske Radu Lupu. Den mektige skikkelsen, med den enda mektigere skjeggveksten, kom inn på scenen med stoisk ro og tilsynelatende enorm selvtillit. Etter å ha dumpet ned ved pianoet, trillet og tryllet han frem en Beethoven-tolkning det er lenge siden jeg har hørt maken til i konserthuset. Fikk Webern og Sibelius ufortjent lunken mottakelse, så fikk i alle fall Lupu og hans briljante Beethoven-fremføring jublende tilrop og stående ovasjoner. Også orkesterets musikere, som for øvrig selv spilte meget bra også i Beethoven, viste sin begeistring med ektefølt applaus for den rumenske bamsen. Lupu svarte med ekstranummer på det som ble en minneverdig kveld i Oslo Konserthus.