Liv og Død med Oslo Filharmonien (22.01.2009)

Konsert
Torsdag 22/1 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste

W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
A. Bruckner: Symfoni nr. 9

Kontrastene var store da Oslo Filharmonien og sjefsdirigent Jukka Pekka Saraste inviterte til konsert i Oslo Konserthus torsdag kveld. Musikken til et 19 år gammelt musikalsk geni var satt opp mot den ufullendte fullendelsen av et 72 år langt musikalsk liv. Anton Bruckner rakk aldri å fullføre den fjerde satsen i sin niende, og siste symfoni, uten at dette berøver verket hverken mening eller en helhetlig form. Symfonien er Bruckners siste kolossale monument av et verk, en solid og urokkelig søyle som heldigvis blir fremført i sin opprinnelige, ufullendte form, og ikke i diverse mindre vellykede kompletteringer ettertidens komponister har forsøkt seg på. Bruckners modne tonespråk har vist seg nærmest umulig å gjenskape på en tilfredsstillende måte, hvertfall hva angår dette verket.

Konserten begynte imidlertid med musikk av en helt annen karakter. Monumentalitet er neppe den karakteristikken som passer best på Mozarts musikk generelt, og kanskje denne symfonien spesielt. Musikken er leken, lett og ledig der den danser av gårde med ungdommelig livskraft og vitalitet, melodisk sødme og musikalsk humor. Det slår meg at det er en nærmest skjødesløs bekymringsløshet i dette verket, og i lys av Bruckners koloss spør man seg kanskje om verket mangler substans. Men Mozarts musikk er mening i seg selv. Skjønnheten i hver tone, hver akkord, ja til og med i hver pause er mening. Livsglede!

Oslo Filharmonien formidlet Mozarts levende musikk med en overlegen energi, og med den presisjon og letthet som er så viktig i framføringen av slike verker. Jeg har i den senere tid blitt betatt og begeistret av René Jacobs’ glimrende innspillinger av Mozarts musikk, både operaer og instrumentalmusikk (f.eks. den av Prahasymfonien nr.38 og Jupiter-symfonien nr. 41 med Freiburger Barockorchester). Orkesteret bruker originalinstrumenter, og innspillingen spruter av energi. Den er nærmest rå i uttrykket. Jacobs våger og vinner. Det er imidlertid ikke å yte gårsdagens konsert rettferdighet å sammenligne en framføring der et utdrag av Oslo Filharmoniens musikere spiller på moderne instrumenter med Jacobs’ CD. Likevel vil jeg påstå at jeg gjenkjente noe av kraften og uttrykket til Jacobs på Filharmoniens konsert. Også Saraste vinner. Han dirigerte sitt, i størrelse, moderate orkester med et tidsriktig og estetisk fruktbart måtehold. Han gjorde ikke for mye, men brøt inn med sine karakteristisk energiske bevegelser da det trengtes som mest. Dette tilførte dimensjonen som løftet framførelsen av denne Mozartsymfonien fra presis og lett, til vital og sprudlende. Saraste kjenner sin rolle som orkesterdirigent på en eminent måte og vet hva musikken krever av ham til en hver tid.

Etter pause var ungdommeligheten borte og vi stod overfor et mektig farvel til livet. Bruckners symfoni er på alle måter enorm. Orkesteret er stort, satsene er lange, og de store, orgelaktige akkordene og klangene velter fram som store blokker. Men blokkene er ikke statiske. De ruller ut mot publikum i dynamiske, mektige, nærmest tyfoniske kjempebølger, og lamslår lytteren. To store, langsomme yttersatser rammer inn en vill scherzo. Scherzoen åpner med dissonerende treblåsakkorder akkompagnert av mystiske pizzicatti i strykere før helvetet bryter løs med den diabolske marsjen som hamres ut i unisont orkester. Siste sats åpner med en sterkt dissonerende liten none i fiolinene. Musikken beveger seg hvileløst gjennom hele den 25 minutter lange satsen, og stort anlagte crescendi og diminuendi avløses av brutale utbrudd i messing og tutti orkester. Monumentalt og mektig. Til slutt slår det hele seg til ro med en lang E-dur messingakkord, akkompagnert av en siste bevegelse og pizzicatti i strykere. Så blir det stille. Når Saraste holder armene hevet etter siste avslag er det dødsstille i Oslo Konserthus. Stillheten etter Bruckners en time lange, voldsomme 9. symfoni er en helt spesiell stillhet. Det er fullbrakt.

Applausen brøt endelig ut etter siste tone i går også, og det var stor begeistring i det fullsatte konserthuset. Ovasjonene var velfortjente. Orkesteret leverte en solid innsats, og små, nærmest ubetydelige personlige feil kunne ikke ødelegge et godt helhetsinntrykk. Sjefsdirigent Saraste tok større plass i Bruckner enn hva tilfellet var i Mozart, men det var også både ønskelig og ytterst nødvendig. For det første er størrelsen på orkesteret en helt annen, og for det andre krever musikken i større grad en dirigent som kan binde dette enorme helet sammen. Samspillet mellom orkesteret og den myndige finske dirigenten er utsøkt.

En slående likhet mellom de to svært forskjellige verkene vi fikk høre denne torsdagskvelden i Konserthuset er viktigheten av oktavintervallet. Selv om det i åpningen av Bruckners symfoni i første rekke er snakk om harmoniske oktaver i store samklanger, mens det i Mozarts symfoni er oktaven som melodisk intervall som står sentralt, så er forbindelsen ikke til å komme bort fra. Oktaven er det mest stabile av alle intervaller, et fast holdepunkt og tonematerialets rammeverk. Tonalitetens søyler. Tonene i oktaven er søylene som holder Bruckners symfoni oppe. Den siste solide manifestasjonen av storhet hos den livstrette komponisten. Med fare for å bli overdramatisk så er det fristende å trekke dette over til den melodiske lille nonen som åpner siste sats i symfonien. Tonalitetens søyle overskrides. Bruckners symfoni forlater denne verden og forsvinner inn i evigheten.