Vakker lidelse i Trefoldighetskirken

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 17/3 2009
Trefoldighetskirken, Oslo
Accademia Bizantina v/Ottavio Dantone
Roberta Invernizzi, sopran
Marina De Liso, alt

G.B. Pergolesi: Stabat mater
og annen italiensk barokkmusikk av A.Scarlatti, G.B. Pergolesi og N.A. Porpora

Bildet av den gråtende Maria, som står ved foten av korset, og tar del i Jesu lidelse, er fullt av smerte, men samtidig så uendelig vakkert. Denne hjerteskjærende skjønnhet er utgangspunktet for den katolske ”stabat mater”-hymnen fra 1200-tallet, som mange kjente komponister senere har blitt grepet av. En av disse er italieneren Giovanni Battista Pergolesi (1710-1736). Hans Stabat mater, kveldens hovedverk, er vakker og velklingende barokkmusikk for to kvinnelige sangsolister og orkester, og må regnes blant de mest kjente musikalske framstillinger av Marias smerte ved korset. Men er verket aktuelt i dag?

Barokkmusikk baserer seg ofte på stiliserte framstillinger av almenmenneskelige følelser. Visse musikalske vendinger skal frembringe visse, helt spesifikke affekter. I Pergolesis Stabat mater er lidelsen tydelig til stede allerede i de første taktenes forholdninger. Fiolinene, og senere sangsolistene, følger hverandre i sekundavstand. Slike små intervaller var, sammen med såkalte sukkemotiver, musikalske uttrykk for sorg og smerte. Selv om dette mekaniske synet på følelser er utdatert fungerer de musikalske virkemidlene overraskende godt fremdeles. De er imidlertid avhengige, som de også var den gangen, av god formidling.

Det italienske barokkensemblet, Accademia Bizantinas fremførelse, var fenomenal. Tarmstrenger, cembalo og barokkorgel hører med i en tolkning på originalinstrumenter, men det er ikke dette som er sakens kjerne. Det essensielle er samspillet, dynamikken og vitaliteten i de verdenskjente italienernes spill levende musisering. Forsiringene og ornamentene trillet ut i det store kirkerommet i Trefoldighetskirken, både fra instrumentalister og sangsolister, med en tilsynelatende spontanitet som grenser mot opplevelsen av improvisasjon. Solistene briljerte der det skulle briljeres, men behersket også de noe mer innadvendte satsene med en sørgmodig klangskjønnhet av en annen verden. Gjennom musikernes innlevelse kunne hvert musikalske uttrykk for lidelse og smerte, men også det vakre, føles på kroppen. Det gjorde sterkt inntrykk på publikum, og en enestående stillhet senket seg etter de mest gripende satsene, som ”Vidit suum dulcem natum,” hvor teksten beskriver den sørgende Marias dype sjelesår. Når skulle en slik stillhet være sårt tiltrengt om ikke akkurat i vår egen tid?

Barokkens mennesker var preget av en spesiell nærhet til døden. Barnedødeligheten var høy og dødelige sykdommer florerte. Dette fikk for øvrig Pergolesi kjenne på kroppen, da han døde av tuberkulose 26 år gammel. Døden ble hyppig portrettert gjennom kunsten, og var en del av menneskers liv. Musikalske konvensjoner som trigget de rette affektene til en mor som hadde mistet sitt barn må ha hatt en enorm effekt på datidens publikum. Men selv om det musikalske språket, og synet på menneskelige følelser tilhører 1700-tallet er budskapet vel så aktuelt i dag. Pergolesis Stabat mater handler ikke bare om Marias smerte ved Jesu kors, men om en mors sorg over tapet av sin sønn, om menneskelig smerte. Dette er almenmenneskelige følelser, uavhengig av tid og sted. Selv i det moderne, velstående og sekulariserte Norge kan denne musikken gi uttrykk for menneskelige følelser, gjennom klanglig skjønnhet, gjennom stillheten, gjennom ettertanken og gjennom det vakre og smertefulle bildet av en mor som sørger over sin sønns død.

Ensemblet framførte også både Pergolesis og Nicola Antonio Porporas (1686-1768) Salve Regina, samt to instrumentale sinfoniaer av Alessandro Scarlatti (1660-1725). Programmet var godt komponert, og alle verkene ble glimrende framført av de italienske barokkmusikerne.