Oslo Filharmonien helt i hundre (19.03.09)

Konsert
Torsdag 19/3 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Jorma Hynninen, bariton

G. Tveitt: Suite fra hundrad hardingtonar
J. Sibelius: Orkestersanger
C. Debussy: Prélude a l’apres-midi d’un faune (En fauns ettermiddag)
La Mer

Dirigent, Jukka Pekka Saraste, omtaler starten av 1900-tallet, da senromantikken sprang ut i ulike former for tidlig modernisme, som en magisk tid i musikkhistorien. Magisk ble det også da Oslo Filharmonien framførte musikk knyttet til denne tidsepoken på gårsdagens konsert i Konserthuset, og høydepunktet kom etter pause med en glitrende framføring av Claude Debussys ”symfoniske skisser,” La Mer (1905). Før de franske middelhavsbølgene tok publikum med storm presenterte imidlertid orkesteret musikk fra hjemlige trakter, i form av den første suiten fra Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar.

Man kan si mye om Geirr Tveitt (1908-1981) som person, og vi blir sannsynligvis aldri ferdige med å diskutere hans norrøne ideer, og høyreekstreme holdninger under krigen, men at han har en viktig plass i norsk musikkhistorie på 1900-tallet er hevet over en hver tvil. I orkestersuitenes klangbehandling, akkordprogresjoner og instrumentasjon er forbindelsen til Claude Debussy og den franske impresjonismen tydelig, selv om musikken også kan knyttes til en norsk tradisjon, gjennom Griegs Slåtter op.72. Tveitts mesterskap består i den geniale instrumentasjonen og den høyst originale behandlingen av folkemelodiene. Orkesteret og Saraste viste at denne musikkens klangsfære passer dem ypperlig. Spesielt vakker var åpningssatsen, ”Velkomne med æra,” der soloene i treblås satt perfekt, og den drømmeaktige karakteren i harpe og strykere fikk publikum nærmest i transe.

Kveldens mest problematiske programpost var Jean Sibelius’ orkestersanger. Solist, dirigent og orkester gjorde sine saker vel og bra, men verk for solostemme og orkester, spesielt i et senromantisk uttrykk, fungerer dårlig av rent estetiske årsaker. Det største problemet ligger i vibratoen. Solisten skal fylle et stort konserthus og føler seg nødt til å smøre på en særdeles hørbar vibrato med et for stort omfang. Den melodiske linjen, så vel som diksjonen, lider sterkt under dette, og det vi hører er mer eller mindre stabile lydmasser med et uttrykk som nesten er sprekkeferdig av overdreven ekspressivitet. Jorma Hynninen framheves blant de fremste tolkerne av Sibelius’ sanger, og visst fyller han hele konserthuset med lyd, men dessverre appellerer ikke verken sjangeren eller dette estetiske idealet til meg som lytter. Kanskje må disse sangene framføres i mindre lokaler, og av sangere med slankere og mer direkte stemmer, for å komme til sin rett. I Oslo Konserthus fungerte Sibelius’ orkestersanger svært dårlig, til tross for stjernesolist og et orkester i toppform. Forhåpentligvis vil Oslo Filharmonien konsentrere seg om å fremføre den finske komponistens enestående orkesterverker, og ikke hans problematiske orkestersanger.

Orkesterets innsats og de utsøkte verkene etter pause rettet imidlertid opp inntrykket, og vel så det. En fauns ettermiddag(1894) regnes som Debussys første impresjonistiske orkesterverk, og er basert på et dikt av den franske, symbolistiske dikteren, Stéphane Mallarmé. Den velkjente kromatiske fløytemelodien i åpningen kommer igjen gjennom hele verket i stadig nye omgivelser som følge av endret harmonikk eller instrumentasjon. Helt fra første fløytetone var det tydelig at Oslo Filharmonien og Saraste virkelig er i sitt ess når de får spille denne musikken. Både i En fauns ettermiddag og i La Mer var det en ren nytelse å høre den fløyelsmyke klangen i sordinerte strykere, alle de vakre soloene i treblås, og de spennende klangfargene bølge ut fra orkesterhavet med den største selvfølgelighet og eleganse. Foran stod den finske maestro og dirigerte elementene med stor autoritet i det fargerike bølgespillet som gjorde denne konsertkvelden nærmest magisk. Dette var Oslo Filharmonien på sitt beste.