Humor og alvor i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 7/5 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Håvard Gimse, piano
Tine Thing Helseth, trompet

Lindberg: Feria
Sjostakovitsj: Pianokonsert nr. 1
Sibelius: Symfoni nr.1

Humoren er aldri langt unna i Sjostakovitsj’ musikk, og i store deler av hans produksjon kan den tolkes som godt skjult satire for å unngå den stalinistiske sensuren. Pianokonsert nr. 1 ble imidlertid skrevet før de største problemene med myndighetene ballet på seg for Sjostakovitsj. Likevel er det masse humor i dette verket. Morsom Mikke Mus-musikk, svimlende sirkuspartier og ragtime avløser hverandre i et forrykende tempo, og trompeten prøver stadig vekk å stjele oppmerksomheten fra klaversolisten. Tine Thing Helseth og Håvard Gimse utførte sine solistroller teknisk sett briljant. Presisjonen, artikulasjonen og samspillet fungerte strålende, og hurtige løp og stadige rytmiske skifter gikk lekende lett. Dessverre var det noe som manglet likevel, og kanskje var det nettopp leken. Først mot slutten av sistesats fikk publikum et lite smil fra solistene. Undertegnede fikk følelsen av at fokuset i litt for stor grad lå på teknisk korrekthet, særlig i de hurtige satsene, og savnet litt gnist, løssluppenhet og galskap. Både Gimse og Helseth gjorde for all del en strålende jobb, og det er en nytelse å høre solister med et slikt teknisk overskudd, men for meg ble yttersatsene litt tamme. Den langsomme, lyriske andresatsen fungerte meget bedre med stor varme og nerve i uttrykket.

For Jean Sibelius var musikk alvor, og festlig tegneseriemusikk er helt utenkelig i hans produksjon. Det finnes ikke klovner i de dype finske skoger. Sibelius’ første symfoni er mørk og emosjonelt gripende. Fra den første, mystiske klarinettsoloen over paukevirvel i pianissimo gjør komponisten det klart hvilken stemningssfære vi befinner oss i, og derfra blir vi presentert de mørkeste klanger og de vakreste melodier. Det fortrøstende, sangbare og usedvanlig vakre sidetemaet i siste sats kan ikke hindre symfonien fra å ende i tragedie, akkurat som den seks år yngre 6. symfonien til Tsjaikovskij gjør det. Oslo Filharmonien fremførte verket med en intensitet som ga frysninger. Jeg har ofte spekulert i om finske dirigenter har et fortrinn i fremføringen av musikk av Sibelius, om de har en spesiell indre følelse for denne musikken og følelsene den vekker. I alle tilfeller var Jukka Pekka Sarastes tolkning forbilledlig. De ekspressive bølgene, det emosjonelle uttrykket og de mørke klangene ble mesterlig utført, men samtidig bevarte Saraste og orkesteret inderligheten i de lyriske partiene, f.eks. i andre sats, slik at melodien fikk synge ut av orkesterskogen og flyte som glassklart vann inn blant publikum.

Også en annen finsk komponist stod på programmet i kveld. Den anerkjente samtidskomponisten, Magnus Lindbergs orkesterverk,”Feria” åpnet dagens konsert. Med samme alvor som hos Sibelius, men et helt annet tonespråk kan også dette verket karakteriseres som gripende. Heftige eksplosjoner av orkestral kraft buldret mot publikum og de mange spennende effektene bidro til opplevelsen av stykket som en port inn til en helt ny verden. Orkesteret fremførte dette verket like imponerende som kveldens øvrige program, og det gleder meg stort at de nå har etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå. Alvorlig finsk sprengkraft og sprakende russisk humor kom virkelig til sin rett denne kvelden, selv om Gimse og Helseth manglet den siste gnisten som virkelig ville satt fyr på pianokonserten.