Friske finske farger med YL

Konsert:
Fredag 29/5 2009
Ridehuset, Akershus festning

Ylioppilaskunnan Laulajat(YL) v/ Matti Hyökki
Den norske Studentersangforening(DnS) v/ Steffen Kammler
Jorma Silvasti, tenor
Ville Matvejeff, piano

Diverse verker for mannskor med hovedvekt på finsk og norsk musikk.

Nordisk forbrødring preget maikvelden på Akershus festning da Den norske Studentersang-forening (DnS) haddde invitert sine finske kolleger i Helsinki Universitetskor (YL) til felles konsert i det gamle ridehuset. Og de to korene bød opp til en konsert så mangfoldig, forfriskende og innholdsrik at et hvert minne vi måtte ha om finsk fjernsynsteater forvitret en gang for alle. Ny og gammel finsk musikk ble fremført med glød, entusiasme og dyktighet. Det begynte imidlertid med norsk middelalder ikledd David Monrad Johansens (1888-1974) tonedrakt. DnS, under ledelse av dirigent Steffen Kammler åpnet konserten med verket ”Draumkvædet” fra 1921, hvor Monrad Johansen har tatt utgangspunkt i middelalderdiktet om Olav Åsteson, som sov i 12 dager og drømte om menneskets skjebne etter døden. Sove gjorde derimot på ingen måte DnS som serverte en engasjert, opplagt og særdeles god tolkning av dette ufortjent lite fremførte verket, før de imponerte finske korsangere og publikum med feilfri finsk tekst i sangen ”Sirkka” (Gresshoppe) av Armas Järnefelt(1869-1958). Studentersangforeningens korte åpningsseksjon ble avsluttet med ”Iltapilviä” (Kveldsskyer) av Toivo Kuula(1883-1918) som mektig fellesnummer med YL.

Ylioppilaskunnan Laulajat må kunne sies å være i mannskorsfærens absolutte verdensklasse. Intonasjonen og presisjonen i dette tradisjonsrike koret er nærmest perfeksjonert, og teksten spruter like tydelig på tysk og italiensk som på finsk. Kanskje enda viktigere og mer iørefallende er imidlertid den klanglige bredden, fleksibiliteten og variasjonen YL fremviser. Mannskor har i utgangspunktet noe mer begrensede klanglige muligheter enn et blandet kor eller et orkester. Da blir det desto viktigere å utnytte hele uttrykksregisteret man har til rådighet, og dette gjør dirigent Matti Hyökki og YL på en fremragende måte gjennom utstrakt bruk av dynamikken, et stort spenn i stemmeomfang og ved å fremheve den unike klangfargen i hver enkelt stemmegruppe og i koret som helhet. I tillegg sprenger de grensene, som da eventyret, Alice in Wonderland, ble presentert med hvisking, glissandi, rytmiske grynt og diverse mer eller mindre eventyrlige forvrengninger av de akademiske stemmer i ”Talescapes” av den unge finske komponisten Perttu Haapanen (1972- ), eller da man faktisk kunne høre vinden ule og bølgene slå ut fra koret i ”Incantatio maris aestuosi” av Veljo Tormis(1933- ), skrevet til minne om Estoniaforliset i 1994. Grensesprengende, gripende og glimrende fremføringer av spennende, nyskapende mannskorkomposisjoner.

Mer tradisjonell mannskorklang fikk koret vist i Jean Sibelius’(1865-1957) ”Sortunut ääni” (Den sprukne stemmen) og ”Humoreski,” små musikalske perler som lever i skyggen av den finske mesterens mer kjente orkesterverker, og som absolutt kunne tåle å bli fremført oftere. Det samme må kunne sies om Franz Schuberts(1797-1828) ”Ständchen (Serenade)” for mannskor, tenorsolist og klaver. Besetningen er velegnet til å frembringe følsomme uttrykk og de søteste emosjoner, og med den unike balansen i YL som bakgrunn kunne tenor Jorma Silvasti flyte elegant på de myke klangbølgene som strømmet ut av ensemblet. Med en slik besetning, særlig når koret er av så høy kvalitet, behøver ikke solisten å gjøre bruk av den grenseløst ekspressive og til tider destruktive vibratoen, og kan isteden fremføre melodilinjen med en elegant klangbehandling og frasering, og med tydelig tekstdeklamasjon. Mer ekspressivt ble det i den heftige middelhavsdansen, ”La Danza” av Gioacchino Rossini(1792-1868) der solist Silvasti fikk briljere med hele sin stemmeprakt, raske løp og et stort omfang. Det hele ble gjort med glimt i øyet og festlig samspill mellom dirigent, solist, pianist og kor.

Publikum fikk riktignok sin dose med finsk melankoli og tungsinnethet i Einojuhani Rautavaaras(1928- ) mørke ”Sydämeni laulu”(Mitt hjertes sang) fra operaen Aleksis Kivi, og i Selim Palmgrens(1878-1951) fortvilede ”Darthulas gravsång,” men denne konserten stod i all hovedsak i de fargesprakende fremføringenes tegn, og da en korsanger satte seg ved flygelet og bød koret opp til den eksotiske finske tangoen, ”Mikä ilmestys” (For en åpenbaring) av Jukka Linkola(1955- ) med en absurdhumoristisk tekst om Fru hårspray og Fru pudder, kunne man ikke unngå å trekke på smilebåndet. Humor var det også i korets avslutningsnummer, den arrangerte samiske joiken ”Dalvi duaddar luohti” da en av tenorene i koret plutselig gikk frem til publikum, lirket en samelue frem fra innerlommen på smokingen med et lurt smil, og stemte i en solojoik. Stykket ble avsluttet med lyder fra den finske naturen. Nevnes bør også publikumsfrieriet da en ung bariton fra koret fremførte Sæterjentens Søndag på norsk. De som hadde funnet veien til ridehuset i går kveld viste sin begeistring for det finske koret med stående ovasjoner, og YL svarte med å ta oppstilling rundt publikum og synge en serenade spesielt for damene som ekstranummer før de rundet av med Finlandiahymnen. Humør, sangglede og vitalitet preget denne konserten. Det var fantastisk å oppleve et mannskor av så høy kvalitet, imponerende solister og en dirigent som ga av seg selv i et friskt fargespill som må ha vært en åpenbaring for noen og enhver i forhold til finsk mentalitet og mannskorsang.