Musserende Mozart med René Jacobs

CD (2007)
Harmonia Mundi
Freiburger Barockorchester v/René Jacobs

W.A. Mozart: Symfoni nr. 38 ”Prague” (K.504)
Symfoni nr. 41 ”Jupiter” (K.551)

Denne innspillingen av to sene Mozart-symfonier med Freiburg Barockorchester og den anerkjente dirigenten, René Jacobs, er intet mindre enn grensesprengende. Verkene er spilt inn så mange ganger med ulike orkestre og dirigenter at man kanskje skulle tro det ikke var mye nytt å hente ut av den 220 år gamle musikken, men så kommer altså denne platen som et slag i mellomgulvet. Og når du får igjen pusten kan du ikke annet enn å forundres, over klangen, energien og råskapen som spruter ut av høyttalerne. Den striglede parykken er kastet, for denne CD’n slår ut håret på noen og enhver.

Orkesterklangen Freiburger Barockorchester serverer oss er revolusjonerende i Mozart-sammenheng. De sprø paukeslagene blander seg med lyden fra fiolinenes svingende tarmstrenger og farer som prosjektiler inn i øregangene. For ikke å snakke om hornene. Klangen er i visse partier så rå at den nesten er på grensen til hva som kan karakteriseres som vakkert, men det fungerer uendelig godt likevel, og tilfører en helt ny klanglig dimensjon. Dette er horn med vreng i Freiburgorkesterets ”barock’n roll” lydbilde. I tillegg tør musikerne og Jacobs å leke med tempo. De drar det litt frem og tilbake, ikke alltid slik at man legger merke til det, men hører man etter oppdager man at dette er med på å tilføre musikken liv. Det tydeligste eksempelet er accelerandoen orkesteret drar i gang mot slutten av eksposisjonen før åpningstemaet gjentas i første satsen av symfoni nr. 41 ”Jupiter.” For øvrig velger Jacobs særdeles friske grunntempi i alle satsene, det meste går litt hurtigere enn vanlig, og det passer det friske og klangeksperimenterende Freiburgorkesteret som hånd i hanske.

Jacobs og hans barokkorkester har forstått noe vesentlig i denne musikken, dramatikken. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) skrev disse to symfoniene i en periode da han hovedsakelig beskjeftiget seg med opera, i tillegg til klaverkonserter. Og dramaet fra musikkteateret har han tatt med seg inn i instrumentalmusikken. Prague-symfonien bobler av Figaros bryllup, bortsett fra den tunge åpningen som minner mer om den kommende Don Giovanni. I tekstheftet som følger med CD’n påpekes det faktisk at man kan høre sitater nettopp fra Figaros bryllup i denne symfonien. Temadualismen, som er så typisk i wienerklassisk musikk, borger for konflikt og musikalsk dramatikk, noe som skinner igjennom i begge disse symfoniene, og som Freiburgorkesteret og maestro Jacobs vet å utnytte. Kontrastene spilles ut i et intenst drama mellom de rytmisk drivende, energiske partiene og de lyriske melodiene, mellom tonearter, temaer, soloinstrumenter og instrumentgrupper satt opp mot hverandre. Musikken leker, krangler, tenker og handler. Jeg nevnte allerede de figarianske boblene, og dette er virkelig musserende musikk, sprudlende fremført. Jeg hever glasset og skåler for René Jacobs og Freiburger Barockorchester, for er det noe Mozarts musikk trenger så er det nettopp friske, modige innspillinger som denne.