Blodbad og begjær i Operaen

Opera:
Mandag 5/10 2009
Scene 2, Operaen, Oslo

L’incoronazione di Poppea (Poppeas kroning)

Musikk: C. Monteverdi (bearbeidet og revidert av A. de Marchi)
Libretto: G.F. Busenello

Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi
Regi: Ole Anders Tandberg
I Hovedroller: Birgitte Christensen, Marita Sølberg, Hege Høisæter, Jacek Laszczkowski, Tim Mead og Gregory Reinhart

Sex, vold, drap, sjalusi, blod og action. Alt dette er vanlige ingredienser i opera, men blir sjelden eller aldri spilt tilstrekkelig ut i regien bl.a. fordi respekten for mesterverkene har en tendens til å være overdrevet stor. Derfor er det ingenting som gleder meg mer i Operaens oppsetning av ”Poppeas kroning” enn at usedvanlig livaktig blod renner sakte nedover den bueformede, hvite, marmoraktige scenen og samler seg i en stadig voksende blodpytt, at keiser Nero ruller seg i det samme blodet bare ikledd et hvitt håndkle rundt livet mens han synger om kjærligheten til Poppea, og at Poppea for sikkerhets skyld setter seg i blodpytten med den kritthvite brudekjolen mens ferske, fremdeles bloddryppende lik ligger strødd. Når jeg går i operaen vil jeg forbauses, sjokkeres og underholdes. I går fikk jeg ønskene oppfylt.

Helt fra starten kan man ane hva som er i vente når Dyd (Virtú) og Lykke (Fortuna) må vike plassen for Amore, for kjærligheten. Hvor farlig er vel ikke den tøylesløse kjærligheten uten dyd, uten moral og uten lykke? Den maktsyke Poppea vraker Ottone, som elsker henne, til fordel for den ufordragelige keiser Nero, som bare elsker fyll, vold og Poppeas pupper. Keiserinnen, Ottavia, går fullstendig fra forstanden når hun oppdager Neros utroskap og bestiller mord på Poppea. Mordforsøket utført av Ottone, utkledd som sin nye flamme Drusilla, mislykkes og det hele ender med blodbad og bryllup for Nero og Poppea.

Skal man sette en opera fra 1642 i en moderne regi så må det gagne, og ikke stå i veien for, dramaet og musikken. Ole Anders Tandbergs regi forsterker dramaet og undertonene i denne operaen på en skremmende god og effektiv måte. Det burleske og vulgære når sitt mest ekstreme når Nero og Lucano rangler inn på scenen med hver sin tuborgpils i hånda, skjender den gamle filosofen Senecas lik og ruller seg i blod mens keiseren synger varmt om kjærligheten. Sexen og det dampende begjæret spilles ut med diverse av- og påkledninger av Nero og dennes mer enn antydende hoftebevegelser, ofte humoristisk og oppfinnsomt kombinert med barokk ornamentikk. De mange humoristiske innslagene som Fortunas breakdance, Neros luftgitarsolo til en av sine mest ornamenterte og virtuose løp, og ikke minst den eldre kvinnen Arnaltas portrettering av Neros manndom med en agurk som etterhvert kappes av med kniv, gled naturlig inn i dette sinnsyke dramaet. Og det hele topper seg til sutt når Nero og Poppea i blodige bryllupsklær synger sin vakre kjærlighetsarie, Pur ti miro, mens de dreper de siste gjenlevende karakterene og avslutter med et kyss i blodpytten. Kjærlighetens tilsynelatende triumf er for så vidt reell, men sterkt tilgriset av blod.

Av operaens aktører er det utvilsomt kontratenor Jacek Laszczkowski, i rollen som Nero, som fortjener aller mest skryt. Med fantastisk kraft og klang i stemmen, imponerende ornamentikk og suverent skuespill var han dramaets definitive ener. Han maktet å bringe keiserens fulle ufordragelighet ut til publikum gjennom kreativt kroppspråk og dramatisk stemmebruk slik at Nero ble mannen som lar seg styre av kjønnsorganet. Også Birgitte Christensen imponerte stort, særlig sanglig. Hennes skuespillerprestasjon som Poppea nådde ikke helt opp til Laszczkowskis, men hun var på ingen måte noe hinder i den dramatiske utviklingen. Christensen spilte desto mer med stemmen, bl.a. gjennom bruk av ekspressiv og stilkorrekt glissando i forføringen av Nero. Ellers vil jeg særlig trekke frem Hege Høisæter i rollen som ekskeiserinne Ottavia. Fortvilelsen og desperasjonen lyste både i den sceniske og den vokale fremføringen. Orkesteret, under ledelse av Alessandro de Marchi, leverte i det store og det hele en god prestasjon, selv om det tidvis var visse, riktignok forståelige, intonasjonsproblemer i de gamle blåseinstrumentene.

Den blodige barokkoperaen var fantastisk og jeg håper å bli forbauset, sjokkert og underholdt også neste gang jeg går i Operaen.