Helter i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 1/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Vassily Sinaisky

A. Dvorak: Symfoni nr. 8
R. Strauss: Ein Heldenleben

Helten rir forrest i krigen. Helten står opp når det stormer som mest. Helten leder an. Helten er et forbilde, og gjenstand for stor beundring. Det var mange helter i Oslo Konserthus i går. Richard Strauss (1864-1949) betraktet seg selv som en helt for drøyt hundre år siden da han komponerte det symfoniske diktet ”Ein Heldenleben.” Helten i dette heltelivet er nemlig etter alt å dømme Richard selv, og den observante lytteren gjenkjenner en rekke sitater fra andre verker av den tyske komponisten i satsen ”Heltens arbeid for fred.” Hvor egoistisk, pompøst og usmakelig dette enn kan høres ut så er det ikke til å stikke under en stol at musikken er storartet og orkestreringen briljant. Strauss får sitt enorme orkesterapparat, som bl.a. består av 8 horn, 5 trompeter og 2 harper, til å fungere. Orkestreringen er virtuos ved at spennende instrumentkombinasjoner utforskes. Her har dirigenten en viktig oppgave med å balansere det hele. I tillegg stiller Strauss store krav til musikerne, gjennom mange teknisk vanskelige solopartier, instrumenter i uvante leier og vanskelige samspillspartier. Oslo Filharmonien var definitivt rett orkester til å ta på seg denne oppgaven, og musikerne stod frem som helter.

Den første helten jeg vil trekke frem er konsertmester Elise Båtnes. I tredje del av dette symfoniske diktet lar Strauss solofiolinen spille en slags akkompagnert kadens for å portrettere heltens, Richard Strauss eller hvem det nå er, følgesvenn. Båtnes, som har vært 1. konsertmester i Oslo Filharmonien siden 2006, fremførte det lange solopartiet strålende. Med hele orkesteret i ryggen, et publikum som spisser ørene ekstra godt når fiolinen har soloinnslag og et kritikerkorps som skal vurdere om det blir hyllest eller slakt i morgendagens avis kan man virkelig si at konteksten er stormfull for konsertmesteren, men Elise Båtnes stod opp som en helt med sin teknisk fullkomne og svært musikalske utførelse av solopartiet.

Båtnes var imidlertid ikke den eneste helten i Oslo Konserthus i går. Glimrende solopartier strømmet ut fra horn og treblåsere, for ikke å snakke om den vanskelige fanfaren som spilles både off og on stage i trompeter for å innvarsle krigen. I virkeligheten var alle gårsdagens utøvere helter, ikke av den pompøse, selvhevdende typen, men som deler av en helhet som er mye større enn summen av alle musikerne hver for seg. Skal man likevel trekke frem en helt fremfor de andre så må det være dirigent Vassily Sinaisky. Han steppet inn på kort varsel for Kazushi Ono, som var nødt til å melde forfall på grunn av sykdom. Sinaisky klarte å holde Strauss’ gigaorkester sammen og ga rom for at kontrastene i klang og lydstyrke, fra Båtnes sarte solofiolin til full tutti med dunder og brak, og trompetfanfarer, kunne spilles ut maksimalt i forhold til potensialet under de rådende akustiske forhold i Oslo Konserthus. Også i Dvoraks melodiske, tiltalende og friske symfoni nr. 8 var Sinaisky sikker på hånden, og orkesterheltene leverte samspill av topp internasjonal klasse. I et yrke med press om å prestere stor kunst hver eneste uke har Oslo Filharmonien virkelig imponert denne høsten. De er store helter for det klassiske musikkmiljøet, for publikum og for hele kulturnorge.