Jubel og helt fritt for Jakokser i Oslo Konserthus

Konsert:
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin

D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7

Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.

Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.

Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.

Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.