Briljant bass i Babi Yar

Konsert:
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)

G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”

Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.

Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.

Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.