De små er krigens største ofre

Konsert:
Fredag 22/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Juanjo Mena
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Domkirkes Guttekor
Trefoldighet Jentekor
Ricarda Merbeth, sopran
Augustin Prunell-Friend, tenor
Thomas Mohr, baryton

B. Britten: War Requiem

Rystet av andre verdenskrigs grusomheter skrev Benjamin Britten sitt gripende krigsrequiem i 1962, for nærmere 50 år siden. Likevel er det vanskelig å finne en mer aktuell tematikk. Brittens verk verken glorifiserer soldaten eller rettferdiggjør krigshandlinger, men viser snarere krigens sanne ansikt: grusomheten, redselen og håpløsheten. Krigføringen har forandret seg siden 1945, men utfallet av krig er alltid det samme: Krig tar menneskeliv.

I ”War Requiem” har Britten satt den latinske teksten til messen for de døde sjeler sammen med dikt av den engelske poeten Wilfred Owen, som for øvrig mistet livet i første verdenskrig. Det store koret, barnekoret og sopransolisten fremfører messeteksten, mens Owens dikt er lagt i de to mannlige solostemmene. Orkesteret er delt opp slik at et kammerorkester akkompagnerer de mannlige sangerne, det store symfoniorkesteret akkompagnerer koret og sopransolisten, og barnekoret i all hovedsak kun ledsages av et lite orgel. Kontrastene i klang og uttrykk er forbløffende og den dramatiske effekten slående.

Det tynt orkestrerte, kammermusikalske akkompagnementet til mannsolistene gir, etter min mening, et svært heldig musikalsk resultat. Når tenoren og barytonen slipper å brøle slipper publikum å høre den ufordragelige, store vibratoen enkelte solister føler seg nødt til å anvende, særlig i dramatisk vokalmusikk. Med kammerorkester som bakgrunn kan imidlertid solistene synge lett og ha fokus på klanglige nyanser og tekstformidling. Selv i den knusktørre akustikken i Oslo Konserthus, som vel strengt tatt egentlig ikke egner seg som lokale for fremføring av et slikt verk, ga denne sammensetningen vakker klang og et fint uttrykk. Både tenor Prunell-Friend og baryton Mohr skal ha skryt for flotte sangprestasjoner og variert klangbehandling. Også sopransolisten, Ricarda Merbeth, viste stor stemmeprakt, men led fra tid til annen av å måtte kjempe i overkant mye med et stort orkester og dårlig akustikk. Når det er sagt var hennes tolkning og fremførelse av ”Lacrimosa,” tåresatsen, aldeles nydelig. Akkompagnert av korets korte toner var Merbeths melodilinje både ekspressiv og inderlig uten å bli overdramatisk. Et rørende øyeblikk.

Til tross for solide solistprestasjoner var det likevel korene og orkesteret som imponerte aller mest i konserthuset denne fredagskvelden. Mye av æren for presisjonen, balansen og samspillet skal nok dirigent Juanjo Mena ha. Han hadde full kontroll på det store apparatet av musikere og evnet samtidig både å forme frasene og skape god musikk. Orkestrene, både det store hovedorkesteret og det mindre kammerorkesteret, viste dessuten et spesielt høyt teknisk nivå i kveld. Det samme kan også sies om Oslo Filharmoniske kor som tydeligvis nyter godt av dirigent Øystein Fevangs ledelse og har løftet seg flere hakk de siste årene. Fredag var de en av hovedårsakene til at konserten var så vellykket og ble møtt med stående ovasjoner fra et begeistret og betatt publikum.

Det som stakk aller dypest var likevel barnekoret. Når fiendene og alle krefter til slutt møtes i en innstendig bønn om å ”Let us sleep now” avbryter barna med sitt tritonusmotiv initiert av klokkeklang. Er frelsen likevel uoppnåelig, selv om barna ber herren om evig hvile og lys? Plassert lengst bak i konserthuset er det som om de, fra det fjerne og med ”djevelens intervall,” minner oss om krigshelvetet selv i den siste time, når alt er borte og alt vi ber om er den evige søvn. De skjøre barnestemmene gjør vondt og risper dypt i sjelen. De små er krigens største ofre, og det står klart for enhver at visse av krigens sår aldri kan leges. Når det store koret i det avsluttende ”amen” bringer det hele til hvile på en himmelsk F-durakkord finnes kanskje et glimt av håp, men de døde barna er det ingen som vekker. Etter siste akkord senket ettertenksomhetens stillhet seg i konserthuset før applausen endelig brøt ut. Jeg vil avslutte med noen ord til ettertanke, av Wilfred Owen: ”All a poet can do today is warn.”