Stor Schubert, blek Britten

Konsert:
Torsdag 28/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Daniel Müller-Schott, cello

B. Britten: Symfoni for cello og orkester
F. Schubert: Symfoni nr. 9 ”Store C-dur”

Daniel Müller-Schott er, tross sin unge alder, en stor cellist. Da er det synd at hans opptreden i Oslo ikke ble så vellykket mange hadde håpet. Fremføringen av Brittens symfoni (!) for cello og orkester var rett og slett flat og litt kjedelig. Når det er sagt så var ikke det hovedsakelig solistens feil. Akustikken i Oslo Konserthus har fått mye berettiget kritikk, og desidert dårligst fungerer den når det er snakk om musikk for et soloinstrument (eller stemme) og orkester. Riktignok befant mitt sete seg i en viss avstand fra solisten, noe som kan være med på å forklare at lydbildet nærmest var blottet for detaljer i solistens spill, men det er jo ikke meningen at man skal måtte sitte så nære solisten at man kan lukte harpiks for å få noe ut av en solokonsert i et konserthus. Alt kan imidlertid ikke skyldes på akustikken. Åpningen virket usikker av så vel solist og dirigent som orkester. Teknisk tok det seg opp etter hvert, men under hele fremføringen satt jeg med følelsen av at orkesteret måtte holde igjen for at solisten i det hele tatt skulle høres. Det manglet nerve og intensitet. Dessuten falt noe av ideen med cellosymfonien¸ nemlig en tett og mer likeverdig interaksjon mellom solist og orkester, bort. Selv om verk, solist og orkester har stort potensial var fremføringen i Oslo Konserthus torsdag kveld dessverre langt fra stor.

Etter pause var imidlertid både musikken og formidlingen preget av storhet da Jukka Pekka Saraste og Oslo Filharmonien hadde funnet frem Franz Schuberts 9. symfoni, den såkalte ”Store C-dur.” (1829) Det er mange som har latt seg begeistre av denne musikken, deriblant Schuberts komponistkollega Robert Schumann. Han priset verket for dets ”himmelske lengde,” (ca. 55 minutter) og la oppglødd ut om den ”forfriskende følelse av overstrømmende rikdom.” I dag har symfonien plass som et av de første verkene, ved siden av Beethovens sene komposisjoner, som kan sies å representere romantikken i musikkhistorien. ”Store C-dur” passer derfor som beskrivelse, ikke bare for å skille mellom Schuberts to C-dur symfonier, men også fordi musikken kan sies å inneha en slags romantisk storhet i form, innhold og uttrykk. Noe av utfordringen når man fremfører musikken er, slik jeg ser det, å inkorporere en passende dose romantisk storhet uten at det går på bekostning av et lett og sprudlende uttrykk. Det var nettopp denne kombinasjonen av livskraft og tyngde, av klassisk letthet og romantisk ekspressivitet, som gjorde Filharmoniens fremføring av verket så stor denne høstkvelden.

Den fyldige, varme klangen i åpningens hornsolo satte standarden, og resten av orkesteret fulgte opp med strålende soloprestasjoner og solid samspill. Spesielt bør førsteoboisten nevnes for den fine obosoloen i andresatsen. Dessuten ønsker jeg å løfte frem treblåserne som, både som solister og som gruppe, spilte opp mot sitt aller beste denne kvelden. Samtlige orkestermusikere leverte på et usedvanlig høyt teknisk nivå i Schubertsymfonien, og også dirigent Saraste virket å føle seg langt mer hjemme i Schubert enn i Britten. Han ledet orkesteret med myndig hånd, men lot likevel musikken danse og melodiene synge både i stryk og blås. Med presise og energiske bevegelser løftet han musikken ut av orkesteret og til publikum. Da Britten ble fargeløs og blek ble Schubert fremført dynamisk og, for å sitere Schumann, ”med liv i hver åre.” En stor fremføring av en stor symfoni.