Filharmonisk fest for UiO

Konsert:
Lørdag 24/9 2011
Universitetets Aula

Oslo Filharmonien v/ Eivind Aadland
Håvard Gimse, piano

L. v. Beethoven: Innvielsen av huset
E. Grieg: Konsert for klaver og orkester, a-moll
J. Svendsen: Symfoni nr. 1

I anledning Universitetet i Oslos 200-årsjubileum inntok Norges fremste symfoniorkester Universitetets Aula lørdag. Oslo Filharmonien og dirigent Eivind Aadland inviterte til festkonsert, og feiret hovedstadens akademiske høyborg med å fremføre noen av våre fremste nasjonale musikkskatter. På programmet stod Griegs a-mollkonsert og Svendsens første symfoni.

Det er spesielt gledelig at Johan Svendsens musikk får plass på programmet ved en slik anledning. Svendsen har ikke akkurat vært overrepresentert på symfoniorkestrenes konsertprogrammer de siste årene, selv om musikken hans åpenbart har mange fine kvaliteter. Jo, Svendsen er først og fremst en festkomponist, og musikken hans er ofte enkel å følge, men det ligger også noe mer der. Hans første symfoni er frisk og freidig i tonespråket, og full av sjarmerende melodier og klar klangbehandling. I likhet med resten av hans symfoniproduksjon, både fortjener og tåler verket å bli fremført oftere.

Svendsens symfonier må selvsagt fremføres godt, og da kunne ikke valget av orkester og dirigent vært mer heldig enn i Aulaen lørdag. Eivind Aadland kjenner helt tydelig dette repertoaret ut og inn, og fikk Svendsens symfoniske toner til å sprudle i orkesteret. Han var på ingen måte noen festbrems, men lot tvert i mot champagnekorken sprette der musikken innbød til det. Han dirigerte med mye humor og stort overskudd. Og orkesteret fulgte opp. Musikerne blandet sin sedvanlig høye kvalitet med humørfylt energi og klanglig intensitet. Resultatet ble velbalansert, men lekent.

Det er ikke bare Munchs malerier som gjør Universitetes Aula til et unikt konsertlokale. Også akustikken er interessant. Riktignok smeller lyden tilbake fra steinveggene slik at detaljene ikke alltid er krystallklare, men i dette rommet får orkesterklangen i alle fall skikkelig trøkk. For alle som er vant til å høre Filharmonien i Oslo Konserthus var det en opplevelse å nyte de saftige strykerne i Svendsen, og å kjenne Griegs a-mollkonsert i mellomgulvet. Endelig fikk publikum høre den fyldige og intense klangen vi har sett strykergruppen prestere i Konserthuset.

Griegs a-mollkonsert har, som kjent, opplevd stikk motsatte fremføringsskjebne enn Johan Svendsens musikk. Verket er så ofte fremført at man kan begynne å lure på om det fremdeles er mulig å gjøre en tolkning spennende og personlig. I aulaen lørdag gjorde Håvard Gimse mye. Det mest iørefallende ved Gimses glimrende pianospill var de store og tidvis brå temposkiftene. De skapte nærmest haltende rytmer, og mye liv i hver enkelt frase. For at et slikt solospill skulle fungere, var den gode kommunikasjonen med en årvåken Aadland og et oppvakt orkester helt avgjørende. Det strålende samspillet mellom solist, dirigent og orkester ga Gimse muligheten til å boltre seg, og skape en personlig og interessant tolkning.

Gimse fikk fortjente ovasjoner og svarte med å spille Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» som ekstranummer. Den gode, gamle aulastemningen var for alvor tilbake, og den filharmoniske festen for Universitetet i Oslo ble feiende flott.