Mektig monument

Konsert:
Onsdag 31/8 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Fabio Luisi

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8
(original versjon - 1887)

Det er lett å bli overveldet av monumentaliteten i Anton Bruckners symfonier, og den åttende er kanskje den største og mektigste av dem alle. For mange forblir nok de massive dørene inn i disse kolossale katedralene for tunge å åpne, og de blir stående å beskue mesterverkene utelukkende fra utsiden. Da kan musikken fremstå som ugjennomtrengelige granittblokker av lyd. Makter imidlertid orkester og dirigent å åpne dørene på gløtt med en enestående fremføring, vil utsmykningene inne i Bruckners symfoniske monumenter åpenbares i all sin prakt. Det var nettopp en slik fremføring Oslo Filharmonien og den italienske dirigenten Fabio Luisi stod for onsdag.

Det var stor spenning knyttet til Oslo Filharmoniens sesongåpningskonsert i Oslo Konserthus. Direktør Odd S. Gullberg sa i sin åpningstale at det er umulig å tilfredsstille alles ønsker når det gjelder valg av program, og at de ikke kan ta inn «mer av alt». Det er for så vidt riktig, og det er et fint program orkesteret presenterer sesongen 2011-2012, men i mine øyne er det for stor vekt på romantisk og senromantisk musikk, og altfor lite nytt og norsk. Det blir mye musikk komponert mellom 1800 og 1950 også denne høsten og våren. Når det er sagt, er det denne musikken de er eksperter på. Få orkestre i verden spiller Bruckner, Mahler, Tsjaikovskij og Brahms bedre enn Oslo Filharmonien.

Når man evner å få Bruckners massive blokker til å klinge bevegelig, lett og dynamisk, men samtidig mektig og fyldig, er det ingen tvil om at hele orkesteret fungerer svært godt. Likevel ønsker jeg å trekke frem én instrumentgruppe spesielt etter gårsdagens mektige konsertopplevelse. For sjelden har jeg hørt horngruppen i Oslo Filharmonien, inkludert fire wagnertubaer, spille så solid, rent, følsomt og presist. I likhet med de øvrige messingblåserne, fortjener de bravorop for denne flotte fremførelsen. Den kanskje mest gripende opplevelsen var likevel strykernes subtile klangbehandling i den langsomme tredjesatsen. I tillegg til at satsen ble vidunderlig spilt, bidro nok den tragisk tårevåte sommeren vi har lagt bak oss til den emosjonelle utladningen publikum opplevde i møtet med Bruckners vakre adagio.

Mye av æren for den vellykkede konserten skal dirigent Fabio Luisi ha. Hans friske tempovalg i scherzo-satsen, gjorde den litt lettere og gjorde samtidig plass for den humoren som det faktisk er rom for i denne musikken. Likevel bevarte Luisi det inderlige og alvorlige i den langsomme tredjesatsen, der han løftet frem strykerklangen på en utmerket måte og sørget for perfekt balanse mellom instrumentgruppene. Visse overganger fungerte ikke optimalt dynamisk, men det har vel så mye med akustikken som med Luisi å gjøre. Etter noen av de kraftigste klimakspartiene falt intensiteten for brått som følge av mangelen på etterklang i Oslo Konserthus. Man kan ikke fremføre musikalske monumenter i en pappkasse! Og om man gjør det, så bør man i stor grad ta hensyn til de akustiske forutsetningene som ligger til grunn. Når det er sagt, er denne kritikken ikke først og fremst rettet mot gjestedirigent Luisi, men til politikerne som sitter med pengesekken. De siste årene har det dukket opp storslåtte nye konserthus bl.a. i Helsinki, i København og på Island. Det burde være mulig å få til i Oslo også, for dette orkesteret fortjener definitivt nye og bedre lokaler.

Men, akustikk til side. Onsdagens sesongåpningskonsert med Oslo Filharmonien ble en stor musikkopplevelse. Fabio Luisi og Oslo Filharmonien åpnet dørene til Anton Bruckners monumentale verk, og vi fikk alle skue gullet som glitrer på innsiden.