Mer enn entusiasme?

Konsert:
Fredag 16/9 2011
Oslo Konserthus

Göteborgs Symfoniker v/Gustavo Dudamel
Martin Fröst, klarinett

K. Rehnqvist: Tiger Touch
W. A. Mozart: Klarinettkonsert
P. I. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6 «Pathetique»

Et stappfullt Oslo Konserthus sitret av forventning da den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel skulle lede Göteborgs Symfoniker og Martin Fröst i to av musikkhistoriens mest berømte verker. Med glødende entusiasme og engasjement, og personlige, patosfylte tolkninger, kan Dudamel ikke unngå å skape store følelser og mange meninger der han er. Men er stjernedirigenten med det krøllete håret og den latinamerikanske lidenskapen noe mer enn evig sprudlende energi?

Dudamel er bare 30 år, og til hans bursdag hadde Göteborgs Symfoniker bestilt et nytt verk av den svenske komponisten Karin Rehnqvist. Rehnqvist er mest kjent for sine korkomposisjoner, og orkestermusikken blir neppe mer blendet av rampelyset etter det nye stykket «Tiger Touch». Ideen, med koralaktige temaer satt opp mot svenske folkemusikkrytmer, er for så vidt god. Den episodiske og usammenhengende helheten, gjorde imidlertid at inntrykket av verket ble heller labert. Når dette var kombinert med et urkonvensjonelt tonespråk og en grå klangverden, ble Rehnqvists tiger uinteressant og ufarliggjort, som et utstoppet dyr; stivt og støvete. Publikum klappet høflig, men heller ikke mer. Gratulerer til Gustavo, men mon tro om det ikke var noe annet han ønsket seg i 30-årsgave.

Etter den fislete feiringen, steg stemningen i salen betraktelig da Martin Fröst fremførte Mozarts klarinettkonsert. Ingen spiller denne konserten bedre, og atter en gang var tolkningen hans makeløs. Enten det er bassettklarinett, som i går, eller et mer konvensjonelt instrument, er den svenske klarinettisten et teknisk unikum. Dessuten er Fröst en formidabel formidler. Han spiller selvsagt utenat, og henvender seg hele tiden til medmusikanter, dirigent og publikum. For en tilhører finnes det knapt noe mer tilfredsstillende enn følelsen av at musikere taler direkte til deg. Nettopp det satt man igjen med da Fröst hadde båret sitt publikum gjennom en musikkfremføring med deilig pianissimoklang, og der hver tone var fylt med liv. Fröst fikk jublende tilrop, og svarte med et ekstranummer, der han viste at han er uoffisiell verdensmester i sirkelpust.

Hva så med gjestene fra Göteborg? Hovedinntrykket av det svenske symfoniorkesteret var at det var høy kvalitet, men at det hele ble litt for pent. I Mozart manglet det spenst og presisjon for at orkesteret skulle stå til Martin Frösts sprudlende solospill, og i Tsjaikovskijs gripende musikalske drama var det som om alt gled for lett, som om det var for lite motstand og spenning i klangen. I klimakspartiene ble orkesteret pisket av sin dirigent, og musikerne spilte med masse trøkk og intensitet, men i de dynamisk svakere partiene, der håpløshet, resignasjon og sorg råder, ble klangen altfor udramatisk, på grensen til likegyldig. Når det er sagt, spilte orkesteret teknisk svært solid, toppet med noen vidunderlig vakre soloer i klarinett.

Så, tilbake til det innledende spørsmålet. Er Dudamel mer enn patos og entusiasme? Jo, selvsagt er han det. Han har en klar tanke med frasering og tempovalg, og er en strålende formidler av budskapet. I de intense, voldsomme partiene, når messingen tuter, paukene buldrer og strykerne sager som besatt, hopper og rister han så de mørke krøllene nesten letter fra hodet. I de svakere partiene blir han imidlertid nesten passiv, til tross for all lidelsen som ligger så latent i musikken. Særlig i siste sats kunne han med fordel gitt mer tid til de høyromantiske, ekspressive gestene og det hendøende uttrykket. Det er nesten som om Dudamel ikke hadde tålmodighet til å vente på det uunngåelige, at hjerterytmen i dype strykere til slutt stanser. Da siste akkord i Tsjaikovskij hadde klinget ut, og levnet publikum stille og rørt, var det likevel ingen tvil om at Dudamel er langt mer enn bare entusiasme. Han er veldig mye musikk også.