Kraggerud og klassisisme på Sibeliusfestivalen

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Fredag 11/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste
Henning Kraggerud, fiolin

J. Sibelius: Dryadi, Fiolinkonsert og Symfoni nr. 3

Etter den enorme triumfen symfoni nr. 2 var for Jean Sibelius(1865-1957) forventet det finske publikummet at også den neste symfonien skulle være like majestetisk, storslått og nasjonalromantisk. Sibelius skuffet imidlertid noen og overrasket alle med sin tredje symfoni, som kan sies å være tuftet på mer klassiske idealer. I dag har publikum for lengst akseptert verket, selv om det fremdeles er Sibelius minst spilte symfoni. På den andre orkesterkonserten under årets Sibeliusfestival fremførte Sinfonia Lahti og Jukka Pekka Saraste dette verket så gnistrende at man virkelig skulle ønske det ble fremført slik oftere. Før symfonien ble imidlertid et av Sibelius aller mest spilte verker fremført, og det med en norsk solist på podiet.

Vår egen stjernesolist Henning Kraggerud kastet glans over Sibeliusfestivalen med sin tolkning av den berømte fiolinkonserten. Kraggerud har etablert seg som en solist av internasjonalt format og det viste han også i Finland. De vanskelige tekniske passasjene i konserten ble, med unntak av enkelte upresise løp som følge av et svært høyt tempo i tredjesatsen, utført overbevisende og briljant. Den norske fiolinisten har også en særegen mykhet i klangen som særlig gjorde seg gjeldende i åpningen av konserten og i den langsommere andresatsen. Kraggerud har imidlertid mange strenger å spille på, og imponerte like mye med raske dobbeltgrep og tekniske krumspring som i de lange legatolinjene. Kanskje kunne man ønsket seg noe mer ro i andresatsen og noe mer villskap i tredje, men alt i alt en glimrende fremførelse. Publikum applauderte iherdig og Kraggerud måtte frem med to ekstranummer. Også orkesteret leverte varene i fiolinkonserten, og i Sibeliushusets fantastiske akustikk var balansen mellom solist og orkester perfekt.

Sitt fulle potensial fikk orkesteret først vist i symfonien, og som nevnt tidligere så gnistret det virkelig av orkesteret denne gangen. De små skjønnhetsplettende i horn og fagotter fra åpningskonserten var luket vekk og erstattet med den ypperste presisjon og intonasjon også i disse instrumentene. Det rytmiske drivet er et sentralt element i symfonien og dette evnet Saraste og orkesteret å formidle forbilledlig. Dirigenten satte relativt høye tempi i yttersatsene, noe som bidro til friskheten, men viktigere er fremdriften og energien som legges i det valgte tempoet. Det er poengløst å sette et høyt tempo for tempoets skyld, men særdeles fruktbart hvis det kombineres med en bevissthet rundt det uttrykket man ønsker å formidle. Det fungerte utmerket i Sibeliushuset i går. I andresatsen, som i sin enkelhet er så vanskelig å fremføre, klarte Saraste å bevare en lett dansende karakter uten at satsen mistet ro og verdighet. Særlig ros skal fløytene ha for sine solistiske innslag. Saraste er opptatt av å bevare enkelheten i Sibelius verker, og det viste seg også i går å være svært heldig både i andresatsen og i finalens hymneaktige avslutning. Strykerne kan kanskje løftes frem som den aller beste gruppen i det velfungerende helet i Sinfonia Lahti. Ledet av konsertmester Jaakko Kuusisto serverte de magisk myke klanger, særlig i sordinerte strykerpartier. De fikk da også æren av å fremføre ekstranummeret, den vakre Canzonetta for strykeorkester. Orkesteret fremførte også det korte symfoniske diktet Dryaden, der Sibelius utforsker nærmest debussyske klangfarger.