Sibeliansk skaperkraft på finsk festival

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Torsdag 10/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/Jukka Pekka Saraste
Helena Juntunen, sopran

J. Sibelius: Kurkien kohtaus, Luonnotar, orkestersanger og Symfoni nr. 2

Den internasjonale Sibeliusfestivalen i Lahti arrangeres i år for 10. gang. Hvert år, i september, samler den finske innlands- og innsjøbyen musikkinteresserte mennesker fra hele verden for å nyte og diskutere nasjonalkomponisten Jean Sibelius’(1865-1957) musikk. Tema for årets festival er verker fra Sibelius midtperiode, ca. 1905-1914, en tid da komponisten løftet blikket fra sitt nasjonalromantiske utgangspunkt og skuet utover Europa og et musikkliv i radikal endring. I verkene publikum får presentert på festivalens tre orkesterkonserter og to kammerkonserter kan man høre hvordan Sibelius tar innover seg en rekke europeiske inntrykk og skaper et nytt personlig musikalsk uttrykk. Sentrum for denne særegne festivalen er den fantastiske konsertsalen Sibeliustalo, eller Sibeliushuset. Med beliggenhet helt nede ved innsjøen, unik finsk arkitektur og en akustikk som overgår alt jeg tidligere har opplevd skaper dette lokalet den perfekte rammen for store opplevelser og musikkutfoldelse av høyeste kvalitet. Kunstnerisk leder for årets festival er den ledende Sibeliustolkeren Jukka Pekka Saraste, som det norske publikum kjenner godt fra Oslo Filharmonien. Han dirigerer Lahtis anerkjente symfoniorkester, Sinfonia Lahti, og et knippe velrenommerte solister.

Åpningskonserten torsdag bar preg av nettopp åpning og begynnelse. Sibelius symfoniske dikt ”Luonnotar” for sopransolist og orkester omhandler skapelsesberetningen slik den fremstår i det finske nasjonaleposet Kalevala. Som skapende kraft var sopransolist Helena Juntunen sin store oppgave bevisst. Hun mestret den overmåte vanskelige solostemmen utmerket og tilførte den stor dramatikk og ekspressivitet. Likevel formidlet hun teksten med den største tydelighet, forståelighet og presisjon. Dette må fremheves som en stor prestasjon i et verk og en sjanger der teksten ofte blir grøtete. Den unge finske sangerinnen har begynt å markere seg på europeiske operascener, og fremstod også igår som usedvanlig talentfull. I rollen som skaperinne var hun i sitt ess. Orkesteret fulgte opp med følsom klangbehandling i de svake partiene og dundrende dramatikk i de sterke, uten at dette overdøvet solisten. I tillegg til musikerne må også akustikken roses. I Sibeliushusets hovedsal er klangen eksepsjonelt god, og hver eneste detalj klinger tydelig selv i lydbildets bakgrunn. Juntunen fremførte også et knippe sanger op.57, egentlig for solist og pianoakkompagnement, men her i Pekka Helasvuos orkestrerte versjoner, uten at disse gjorde spesielt sterkt inntrykk. Sangene var trivielle og orkestreringen flat og litt kjedelig.

Kjedelig ble det derimot på ingen måte etter pause da Sinfonia Lahti fremførte den heroiske symfoni nr. 2, et verk der spirene til Sibelius nye symfoniske estetikk, med fokus på enhet og konsentrasjon av uttrykket, allerede gjør seg gjeldende. Likevel er finalen i denne symfonien fremdeles godt plantet i nasjonalromantikkens tonespråk med sine lange linjer, ekspressive stigninger, endelige spenningsutløsning og triumfale avslutning. Finnene fremførte symfonien friskt og energisk, og den mektige finalen ble møtt med trampeklapp og tilrop fra salen. Med unntak av enkelte intonasjonsproblemer i horn og fagotter var fremføringen strålende, og publikums begeistring betalte seg gjennom den vakre og stemningsfulle ”Impromptu” for strykeorkester som ekstranummer.