Filharmonisk enhet og symfonisk harmoni

Konsert:
Onsdag 2/9 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Nelson Freire, piano

J. Sibelius: Pohjolas datter + Symfoni nr. 7
J. Brahms: Klaverkonsert nr. 2

Jean Sibelius’(1865-1957) syvende symfoni ble også hans siste. Han påbegynte den åttende, men etter 18 års arbeid kastet selvkritikken hans partituret i peisen og verket forble uhørt. Symfoni nr. 7 er likevel et verdig punktum for den finske komponistens enestående symfoniproduksjon og fremstår som selve kulminasjonen av hans store idé om symfonisk enhet. Hele verket er i én sammenhengende sats og kontrastene er omhyggelig sydd sammen til et enhetlig uttrykk. Overgangene og den konstante utviklingen mot et musikalsk mål krever nyanserte valg av tempi og en følsom dynamisk utvikling for at effekten skal bli maksimal. Det ble den definitivt med Oslo Filharmonien og sjefsdirigent Jukka Pekka Saraste.

Alt føltes riktig i Sarastes tolkning. Det tematiske materialet fikk forvandle seg organisk fra små tematiske biter og anelsen om visse konturer til det berømte trombonetemaet og selve målet for utviklingen, der hele bildet gradvis åpenbarer seg for lytteren. Til å male frem dette bildet behøver Saraste sitt utsøkte orkester i toppform, og på onsdagens konsert var de virkelig på sitt aller beste. Både i symfonien og i det fargerikt orkestrerte symfoniske diktet, Pohjolas datter, viste orkesteret utmerket klangbehandling og balanse. Solotrombonisten og solocellisten skal dessuten ha ros for prikkfritt utførte solopartier. Som vanlig måtte orkesteret slite med den dårlige akustikken, og særlig det dype registeret, som dominerer åpningen av Pohjolas datter, hadde vanskelig for å høres skikkelig i Konserthuset. Også de intense, høye strykerpartiene låt nærmest tafatte til tross for instrumentalistenes iherdige jobbing for å frembringe den ønskede energien og klangen.

Akustikken gikk noe mindre utover Johannes Brahms’(1824-1896) andre klaverkonsert, da dette verket ikke er like avhengig av å få frem de dype registre. Balansen mellom orkester og pianist var faktisk usedvanlig god da den brasilianske pianistlegenden Nelson Freire gjestet Oslo Konserthus. Dette har nok også med pianistens strålende teknikk og musikalske forståelse å gjøre. I denne klaverkonserten er solisten uvanlig sterkt integrert i orkesteret til en romantisk solokonsert å være. Freire forstod dette. Han opptrådte taktfult og i takt med orkesteret, men fikk likevel vist vidunderlig virtuoseri og sin eminente teknikk uten at dette på noen som helst måte gikk utover den musikalske helheten. Solisten gled harmonisk inn i orkesteret, både visuelt og audielt, slik at det hele fremstod som en symfonisk og musikalsk enhet, og ikke som solokonsertens vanlige hyllest av individet.