Mørke klanger og lyse netter i Finland

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Lørdag 12/9 2009
Sibelushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste

J. Sibelius: Pohjolas datter, Aallottaret/The Oceanides, Nattlig ritt og soloppgang, Bardi og Symfoni nr. 4

Temaet for Sibeliusfestivalen 2009 i Lahti, ”Mot Europa” fikk sin tydeligste musikalske manifestasjon på den avsluttende orkesterkonserten lørdag. Programmet var satt sammen av symfonisk musikk med sibelianske uttrykk for flere av tidens ledende musikkstiler. Orkestreringen i ”Pohjolas datter” og tonespråket i ”Aallottaret” kan føres tilbake til Frankrike omkring århundreskiftet og den musikalske impresjonismen, i ”Nattlig ritt og soloppgang” utforskes kontrasten mellom mørke og lys i musikken, kanskje inspirert av Alexander Glazunovs orkesterfantasi ”Ot mraka ka svetu”(Fra mørke til lys), og Symfoni nr.4 er et uttrykk for Sibelius’ personlige, introverte ekspresjonisme med klare referanser til den andre wienerskole og Arnold Schönberg. Til tross for påvirkning utenfra forlot Sibelius imidlertid aldri sin personlige stil selv om han stadig utviklet den gjennom ulike impulser.

Fra ”Pohjolas datters” første mørke g-moll akkord i celli, horn og fagotter var det tydelig at orkesteret var i toppform. Det fargerike klanglandskapet og kontrastene mellom mørke og lys fikk utfolde seg i all sin prakt i den vidunderlige akustikken. Med lysende solopartier i treblås, mektige dynamiske høydepunkter i messing, og strykernes drivende rytmer trollbandt orkesteret og det mørke nordrikets fortryllende datter publikum fullstendig. Fra Pohjola gikk reisen ut på havet i ”Aallottaret,” som betyr noe slikt som bølgenes ånder. De impresjonistisk tilslørte konturene og bølgende bevegelsene i stryk og treblås bygger seg opp til en klimaktisk storm før havet igjen roer seg og vugger lytteren til ro. Orkesteret fremstod som den organiske enheten som kreves i dette musikalske bølgelandskapet og klangen i enkeltinstrumentene blandet seg usedvanlig godt med hverandre. Av de mange gode instrumentale prestasjonene i verket bør fløytenes solistiske innslag fremheves som spesielt imponerende hva angår samspill, rytmikk og klang. I den galopperende åpningen av ”Nattlig ritt og soloppgang” hentet strykerne frem det rytmiske og energiske drivet fra gårsdagens fremføring av symfoni nr. 3, mens messinggruppen, med horn i spissen, formidlet soloppgangen aldeles strålende. I kveldens siste symfoniske dikt, Bardi, eller skalden, er det den solistiske harpen som forteller historien, akkompagnert av myke strykere som svever rundt de delikate harpeutsagnene.

Til tross for utmerkede fremføringer av Sibelius fargesprakende symfoniske dikt var kveldens høydepunkt likevel fremføringen av komponistens mørke fjerdesymfoni. Dette tragiske psykologiske dramaet er et mesterverk i enhet og konsentrasjon av musikalsk materiale. Urfremførelsen av symfonien ble en fiasko, men verket har gradvis vunnet mer anerkjennelse, og anses idag som et av de absolutte høydepunktene i Sibelius produksjon. Sinfonia Lahti og Saraste hadde også i symfonien alle orkester- og instrumenttekniske detaljer på plass, og de formidlet dette mørke dramaet med stor ekspressivitet og nerve. Da siste, dype a-mollakkord tonet ut fra strykerne, var det dødsstille i Sibeliushuset. Det er tydelig at denne symfonien betyr noe helt spesielt for finske dirigenter, musikere og publikum, men da applausen endelig brøt ut var den så intens og langvarig at Saraste igjen måtte ty til ekstranummer. Festivalens orkesteravdeling ble avsluttet med ”Finlandia” til jubel og stående ovasjoner fra salen, før publikum vandret ut i solnedgangen ved innsjøen Vesijärvi. Mer finsk enn dette blir det ikke!