Oppstandelse med Oslo Filharmonien

Konsert:
Onsdag 26/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Oslo Filharmoniske Kor (dirigent Øystein Fevang)
Inger Dam-Jensen, sopran
Petra Lang, mezzosopran

G. Mahler: Symfoni nr. 2 ”Oppstandelsen”

Gustav Mahlers(1860-1911) mektige Symfoni nr.2 stod på programmet da Oslo Filharmonien åpnet jubileumssesongen 2009-2010 med brask og bram onsdag kveld. Orkesteret feirer ikke bare sine egne 90 år, men også Mahler, som har 150-årsjubileum i år. For komponisten som hevdet at ”en symfoni må være som verden, og omfatte alt,” må denne symfonien ha vært en triumf. De stilistiske kontrastene er enorme, fra en enkel ländler i andresatsen til den gigantiske, apoteotiske finalen der alle dimensjoner sprenges med kor, solister, orgel, klokker og hele den vanvittige orkesterbesetningen. Stilblandingen har ikke alltid falt i smak, og da Debussy hørte verket i Paris gikk han i protest. Under konserten i Konserthuset onsdag var det imidlertid ingen som gikk, og symfonien har for lengst oppnådd status som mesterverk. Mer storslått åpning på konsertsesongen skal man lete lenge etter, og Filharmonien fulgte opp med en mesterlig formidling av Mahlers makeløse musikkunivers.

Fra åpningens intense og sylskarpt presise buldring i kontrabass var det klart at Saraste og orkesteret virkelig var på hugget. Intonasjonen i gigantorkesteret var upåklagelig, med unntak av et lite parti i finalen der fjernorkesteret bak scenen og treblåserne på scenen ikke riktig fant hverandre, men dette blir for en bagatell å regne. Blåsernes solopartier satt som skudd, slagverkernes presisjon var fininnstilt og strykernes dramatiske løp eksplosive, og da var det bare for Oslo Filharmoniske Kor å fyre løs den ekstatiske teksten. Aufersteh’n! Samspillet innad i orkesteret, og mellom orkester, kor og solister var suverent, og hele denne kjempen, dette musikkmonsteret ble temmet av maestro Sarastes bestemte bevegelser, slik at de rivende konfliktene i musikken ikke tok fullstendig overhånd, men at det hele fremstod som en logisk sammenhengende enhet. Likevel slapp han, når musikken krevde det, løs alle de kreftene han hadde til rådighet, og energien i klimakspartiene var overveldende. Også den nevnte ländleren klarte Saraste og hans eminente musikere å tilføre subtilitet og nerve. Slik ble den naturlig integrert i den verden som utgjør Mahlers andre symfoni.

Mahler kalte opprinnelig denne symfonien ”Oppstandelsen.” Og kanskje er den store kvalitetshevingen i Oslo Filharmonien under Jukka Pekka Sarastes ledelse et ledd i en liten oppstandelse for denne musikkformen. Kanskje bærer den økte publikumsinteressen det siste året bud om en ny tid. Kanskje var Mahlers oppstandelse det som skulle til for å få politikerne til å våkne og reise et eget bygg for et av europas fremste orkestre. Uansett var åpningskonserten en stor musikkopplevelse som lover svært godt for konsertåret som kommer, og etter en slik ”oppstandelse” kunne ikke publikum annet enn å reise seg og applaudere Mahler, Oslo Filharmonien, Jukka Pekka Saraste og alle de andre.