Torsdag 28/4 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Radu Lupu, piano
A. Webern: 5 orkesterstykker, op. 10
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
J. Sibelius: Symfoni nr. 4
«Wie ein Hauch» (som et pust) står det i notene til det fjerde av Anton Weberns 5 orkesterstykker op. 10, og akkurat som et pust blåste denne merkverdige musikken liv i konserten allerede fra første stillferdige klang. Fremføringen var fin, og Saraste evnet å skape atmosfære og helhet i Weberns antydende åndedrag. Reaksjonen etter Weberns musikk er ofte den samme: en nølende applaus akkompagnert av summing til sidemannen. 100 år etter at den ble skrevet ser denne musikken ut til fremdeles å ha evnen til å forbløffe og forundre.
Akkurat den karakteristikken passer usedvanlig godt også til kveldens hovedverk, Jean Sibelius’ enigmatiske fjerde symfoni, også den komponert i 1911. Sibelius’ mest moderne, dissonante og minst umiddelbart tilgjengelige verk ble mottatt med stor skepsis og forundring i samtiden, og selv om den nå betraktes som et mesterverk, er den fremdeles Sibelius’ sjeldnest fremførte og kanskje også minst forståtte symfoni. Til tross for Filharmoniens fortreffelige formidling var reaksjonen like avventende og usikker som etter Webern.
Oslo Filharmonien viste seg fra en svært solid side torsdag kveld. Både de solistiske innslagene i strykerstemmene og de mange treblåsersoloene i Sibelius-symfonien fikk best mulig behandling. Det var likevel som helhet orkesteret imponerte aller mest med et årvåkent og tydelig kommuniserende samspill, så får man heller se gjennom fingrene med et par upresise ansatser i messinggruppen. Saraste kjenner sin landsmann Sibelius’ musikk ut og inn, og formet nok en gang linjene fenomenalt i den finske mesterens klingende verden.
Mellom de to 100-årsjubilerende verkene, var Beethovens fjerde klaverkonsert plassert i et spesielt vellykket sammensatt program. Ikke bare skapte Beethoven en fin kontrast i programmet. Forbindelsen mellom Webern og Sibelius, og mellom første og andre wienerskole var tydelig også bevisst. Og ikke nok med det. På pianokrakken satt en gigant i form av rumenske Radu Lupu. Den mektige skikkelsen, med den enda mektigere skjeggveksten, kom inn på scenen med stoisk ro og tilsynelatende enorm selvtillit. Etter å ha dumpet ned ved pianoet, trillet og tryllet han frem en Beethoven-tolkning det er lenge siden jeg har hørt maken til i konserthuset. Fikk Webern og Sibelius ufortjent lunken mottakelse, så fikk i alle fall Lupu og hans briljante Beethoven-fremføring jublende tilrop og stående ovasjoner. Også orkesterets musikere, som for øvrig selv spilte meget bra også i Beethoven, viste sin begeistring med ektefølt applaus for den rumenske bamsen. Lupu svarte med ekstranummer på det som ble en minneverdig kveld i Oslo Konserthus.
fredag 29. april 2011
lørdag 9. april 2011
Gråvær i Konserthuset
Konsert:
Torsdag 7/4 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Dan Styffe, kontrabass
J. Sibelius: Tapiola
R. Martinsson: Kontrabasskonsert (urfremføring)
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 6 «Pastorale»
Programmet for konserten i Oslo Konserthus torsdag duftet av vår og friske farger: Jean Sibelius’ mektige og fabelaktig orkestrerte tonedikt «Tapiola», Rolf Martinssons rykende ferske konsert for kontrabass og orkester, og til slutt landlig, symfonisk idyll i Beethovens sjette. Men da konserten var ferdig var det meste grått og innhyllet i tung tåke.
Du vet følelsen av å åpne døren en vårmorgen. Det er ganske mildt i luften, nesten vindstille og egentlig ganske fint å være ute, men himmelen er grå og ingen av naturens spirende farger funkler slik de gjør i vårsolens morgenstråler. Slik føltes det når Oslo Filharmonien spilte Beethovens sjette symfoni. Orkesteret spilte fint, for all del, men frasene fikk ikke puste, tonene fikk ikke skinne og våren fikk ikke danse. Det var pent å høre på, men ikke mer. Var musikerne topp motiverte? I alle fall la et tynt, grått tåketeppe seg over Beethovens skinnende, pastorale lydlandskap.
Kanskje var gråværet i Beethoven-symfonien bare etterdønninger av det våte og kalde sluddværet rett før pause. Det knyttet seg stor forventning og nysgjerrighet til kveldens urfremføring: en nyskrevet kontrabasskonsert av den høyt ansette svenske samtidskomponisten Rolf Martinsson. Dessverre gjorde verken musikken eller fremføringen noe godt inntrykk. Komponisten unngikk nærmest alle utfordringene knyttet til orkestrering av musikk for dette instrumentet. I stedet var mer eller mindre usammenhengende deler, vekselvis lange, uakkompagnerte solodeler og fragmentariske orkesterpartier satt sammen til en uorganisk og lite fungerende helhet. Dessuten var kontrabassens klanglige muligheter utforsket i svært liten grad. Dette, kombinert med et lite innovativt tonespråk, gjorde rett og slett konserten uinteressant og kjedelig. Når det i tillegg var vesentlige intonasjonsproblemer både i solistens og orkesterets spill pisket det iskalde sluddet ubehagelig i ansiktet.
Det aller mest avgjørende for at dette, etter min mening, ikke ble vellykket var likevel selve formidlingen av musikken. Å få presentere helt nyskrevet musikk, og attpåtil for et uvanlig soloinstrument burde være en stor ære og inspirasjon, men når samtlige involverte, fra solist via dirigent til orkestermusikere virker merkelig uinspirerte innbyr det ikke til konsentrert og nysgjerrig lytting. Dan Styffe er en strålende kontrabassist, en av landets aller beste, og jeg er sikker på at Rolf Martinsson har mye på hjertet og også evnen til å formidle det på en utmerket måte som komponist, men i denne kontrabasskonserten i Oslo konserthus torsdag viste ingen av dem seg fra sin beste side.
Konsertens høydepunkt, og eneste virkelige lyspunkt, var orkesterets fremførelse av «Tapiola». Få kjenner Sibelius’ musikk bedre enn landsmannen Jukka-Pekka Saraste og han formet det symfoniske diktet mesterlig også denne gangen. Orkestermusikerne virket opplagte og på hugget, selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent i treblåserne. Strykerne spilte de dramatiske tremoloteksturene med stor intensitet, og hele fremføringen bar preg av mange fine linjer og vellykkede klanglige overganger. I skogsguden Tapios rike, slapp altså solstrålene gjennom den tette granskogen og ga et lysglimt til en ellers grå og disig konsert.
Torsdag 7/4 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Dan Styffe, kontrabass
J. Sibelius: Tapiola
R. Martinsson: Kontrabasskonsert (urfremføring)
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 6 «Pastorale»
Programmet for konserten i Oslo Konserthus torsdag duftet av vår og friske farger: Jean Sibelius’ mektige og fabelaktig orkestrerte tonedikt «Tapiola», Rolf Martinssons rykende ferske konsert for kontrabass og orkester, og til slutt landlig, symfonisk idyll i Beethovens sjette. Men da konserten var ferdig var det meste grått og innhyllet i tung tåke.
Du vet følelsen av å åpne døren en vårmorgen. Det er ganske mildt i luften, nesten vindstille og egentlig ganske fint å være ute, men himmelen er grå og ingen av naturens spirende farger funkler slik de gjør i vårsolens morgenstråler. Slik føltes det når Oslo Filharmonien spilte Beethovens sjette symfoni. Orkesteret spilte fint, for all del, men frasene fikk ikke puste, tonene fikk ikke skinne og våren fikk ikke danse. Det var pent å høre på, men ikke mer. Var musikerne topp motiverte? I alle fall la et tynt, grått tåketeppe seg over Beethovens skinnende, pastorale lydlandskap.
Kanskje var gråværet i Beethoven-symfonien bare etterdønninger av det våte og kalde sluddværet rett før pause. Det knyttet seg stor forventning og nysgjerrighet til kveldens urfremføring: en nyskrevet kontrabasskonsert av den høyt ansette svenske samtidskomponisten Rolf Martinsson. Dessverre gjorde verken musikken eller fremføringen noe godt inntrykk. Komponisten unngikk nærmest alle utfordringene knyttet til orkestrering av musikk for dette instrumentet. I stedet var mer eller mindre usammenhengende deler, vekselvis lange, uakkompagnerte solodeler og fragmentariske orkesterpartier satt sammen til en uorganisk og lite fungerende helhet. Dessuten var kontrabassens klanglige muligheter utforsket i svært liten grad. Dette, kombinert med et lite innovativt tonespråk, gjorde rett og slett konserten uinteressant og kjedelig. Når det i tillegg var vesentlige intonasjonsproblemer både i solistens og orkesterets spill pisket det iskalde sluddet ubehagelig i ansiktet.
Det aller mest avgjørende for at dette, etter min mening, ikke ble vellykket var likevel selve formidlingen av musikken. Å få presentere helt nyskrevet musikk, og attpåtil for et uvanlig soloinstrument burde være en stor ære og inspirasjon, men når samtlige involverte, fra solist via dirigent til orkestermusikere virker merkelig uinspirerte innbyr det ikke til konsentrert og nysgjerrig lytting. Dan Styffe er en strålende kontrabassist, en av landets aller beste, og jeg er sikker på at Rolf Martinsson har mye på hjertet og også evnen til å formidle det på en utmerket måte som komponist, men i denne kontrabasskonserten i Oslo konserthus torsdag viste ingen av dem seg fra sin beste side.
Konsertens høydepunkt, og eneste virkelige lyspunkt, var orkesterets fremførelse av «Tapiola». Få kjenner Sibelius’ musikk bedre enn landsmannen Jukka-Pekka Saraste og han formet det symfoniske diktet mesterlig også denne gangen. Orkestermusikerne virket opplagte og på hugget, selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent i treblåserne. Strykerne spilte de dramatiske tremoloteksturene med stor intensitet, og hele fremføringen bar preg av mange fine linjer og vellykkede klanglige overganger. I skogsguden Tapios rike, slapp altså solstrålene gjennom den tette granskogen og ga et lysglimt til en ellers grå og disig konsert.
søndag 3. april 2011
Danske drenger i domkirken
Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Lørdag 2/4 2011
Oslo Domkirke
Københavns Drengekor
Det Kongelige Kantori
Den Norske Operas orkester
Henning Kraggerud, bratsj
Paul McCreesh, dirigent
P. Hindemith: «Trauermusik» for bratsj og strykeorkester
H. Howells: Elegi for bratsj, strykekvartett og strykeorkester
W. A. Mozart: Requiem (Robert D. Levins versjon)
Hvor mange ganger kan man egentlig høre Mozarts rekviem før man går lei? Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har i år hatt den katolske dødsmessen som tema, og en ukes variert og spennende program ble i går avsluttet med det aller mest kjente og oftest fremførte verket i denne sjangeren. Enda en gang fikk publikum oppleve vredens dag, den tårevåte «Lacrimosa» og bønnen om evig hvile innhyllet i Mozarts fortryllende tonespråk. Likevel var mye annerledes denne gangen.
Det var nemlig ikke Franz Xaver Süssmayrs etablerte fullendelse av den ufullendte dødsmessen som klang ut i domkirken lørdag, men en versjon fra 1990-tallet, komponert av den amerikanske Mozart-eksperten Robert D. Levin. Den største endringen i forhold til Süssmayrs versjon er utvilsomt tilføyelsen av den imponerende Amen-fugen etter «Lacrimosa». For øvrig virket orkestreringen gjennomgående lettere og mer gjennomsiktig. Etter førsteinntrykket å dømme fungerer Levins restaurering av mesterens relikvie minst like godt, kanskje bedre enn Süssmayrs mer enn 200 år gamle versjon.
Det var et stjernelag av utøvere Kirkemusikkfestivalen hadde klart å lokke til fremføringen av Mozarts «Requiem» i domkirken. I spissen for det hele stod selveste Paul McCreesh, en av verdens ledende dirigenter innen tidligmusikk. Med sin særegne, for utenforstående nesten litt kantete, men åpenbart effektive direksjonsstil ledet han det store koret, orkesteret og solistene sikkert og stilriktig. McCreesh oppnådde en fremføring full av kvalitet og musikalitet. Frasene pustet og samspillet mellom musikerne fungerte svært godt. Skal man likevel kritisere noe må det være at balansen mellom orkester og kor var skjev i de første satsene. Dette bedret seg imidlertid vesentlig etter hvert og koret kom godt frem fra og med «Dies irae».
Flere av utøverne fortjener særlig omtale. Av solistene imponerte tenoren Andrew Staples mest. Han hadde den letteste og mest inderlige stemmen av de fire. Også alten Renata Pokupic og bassen Matthew Rose stod for fine prestasjoner selv om deres stemmer var noe mer anonyme. Sopran Sarah Fox sang først med en forstyrrende stor vibrato, men la denne fra seg etter de første satsene og hadde senere nydelige tolkninger av solistpassasjene. I orkesteret fortjener treblåserne mye ros for balansen og klangbehandlingen, som både i fagotter og bassetthorn (klarinettinstrument) var upåklagelig. Treblåserlinjene, for eksempel i åpningssatsen, var blant konsertens høydepunkter.
Aller mest imponerte likevel de danske drengene i guttekoret fra København. Det er en helt spesiell klang i et guttekor, særlig når det er av så høy kvalitet som dette. Det man mister i klangfylde og modenhet får man igjen mange ganger i form av klokkeklar klang, plettfri intonasjon og musikalsk entusiasme. Det er gripende å høre barn synge om døden. Med et langt liv foran seg har de et annet perspektiv enn voksne. Man kan undre om barn fullt ut forstår hva døden handler om. Dramatikken de danske drengene hadde i «Dies irae», inderligheten i «Lacrimosa» og ærefrykten i «Rex tremende» vitner om en innsikt, både eksistensielt og musikalsk, få voksne kan vise frem. Understøttet av de solide herrene i Det Kongelige Kantori ga gullguttene publikum i den fullsatte domkirken en stor opplevelse.
Før Mozarts «Requiem» fremførte Henning Kraggerud, denne gang på bratsj, små forspill til ettertanke. Både Hindemiths «Trauermusik» og Howells «Elegi» var lavmælte, men emosjonelt ladede verk som var med på å sette publikum i rett stemning før kveldens hovedverk. Det meste handlet likevel om Mozarts rekviem, og etter å ha blitt beveget av denne musikken nok en gang, er vel svaret åpenbart: Man går aldri lei av Mozarts rekviem.
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Lørdag 2/4 2011
Oslo Domkirke
Københavns Drengekor
Det Kongelige Kantori
Den Norske Operas orkester
Henning Kraggerud, bratsj
Paul McCreesh, dirigent
P. Hindemith: «Trauermusik» for bratsj og strykeorkester
H. Howells: Elegi for bratsj, strykekvartett og strykeorkester
W. A. Mozart: Requiem (Robert D. Levins versjon)
Hvor mange ganger kan man egentlig høre Mozarts rekviem før man går lei? Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har i år hatt den katolske dødsmessen som tema, og en ukes variert og spennende program ble i går avsluttet med det aller mest kjente og oftest fremførte verket i denne sjangeren. Enda en gang fikk publikum oppleve vredens dag, den tårevåte «Lacrimosa» og bønnen om evig hvile innhyllet i Mozarts fortryllende tonespråk. Likevel var mye annerledes denne gangen.
Det var nemlig ikke Franz Xaver Süssmayrs etablerte fullendelse av den ufullendte dødsmessen som klang ut i domkirken lørdag, men en versjon fra 1990-tallet, komponert av den amerikanske Mozart-eksperten Robert D. Levin. Den største endringen i forhold til Süssmayrs versjon er utvilsomt tilføyelsen av den imponerende Amen-fugen etter «Lacrimosa». For øvrig virket orkestreringen gjennomgående lettere og mer gjennomsiktig. Etter førsteinntrykket å dømme fungerer Levins restaurering av mesterens relikvie minst like godt, kanskje bedre enn Süssmayrs mer enn 200 år gamle versjon.
Det var et stjernelag av utøvere Kirkemusikkfestivalen hadde klart å lokke til fremføringen av Mozarts «Requiem» i domkirken. I spissen for det hele stod selveste Paul McCreesh, en av verdens ledende dirigenter innen tidligmusikk. Med sin særegne, for utenforstående nesten litt kantete, men åpenbart effektive direksjonsstil ledet han det store koret, orkesteret og solistene sikkert og stilriktig. McCreesh oppnådde en fremføring full av kvalitet og musikalitet. Frasene pustet og samspillet mellom musikerne fungerte svært godt. Skal man likevel kritisere noe må det være at balansen mellom orkester og kor var skjev i de første satsene. Dette bedret seg imidlertid vesentlig etter hvert og koret kom godt frem fra og med «Dies irae».
Flere av utøverne fortjener særlig omtale. Av solistene imponerte tenoren Andrew Staples mest. Han hadde den letteste og mest inderlige stemmen av de fire. Også alten Renata Pokupic og bassen Matthew Rose stod for fine prestasjoner selv om deres stemmer var noe mer anonyme. Sopran Sarah Fox sang først med en forstyrrende stor vibrato, men la denne fra seg etter de første satsene og hadde senere nydelige tolkninger av solistpassasjene. I orkesteret fortjener treblåserne mye ros for balansen og klangbehandlingen, som både i fagotter og bassetthorn (klarinettinstrument) var upåklagelig. Treblåserlinjene, for eksempel i åpningssatsen, var blant konsertens høydepunkter.
Aller mest imponerte likevel de danske drengene i guttekoret fra København. Det er en helt spesiell klang i et guttekor, særlig når det er av så høy kvalitet som dette. Det man mister i klangfylde og modenhet får man igjen mange ganger i form av klokkeklar klang, plettfri intonasjon og musikalsk entusiasme. Det er gripende å høre barn synge om døden. Med et langt liv foran seg har de et annet perspektiv enn voksne. Man kan undre om barn fullt ut forstår hva døden handler om. Dramatikken de danske drengene hadde i «Dies irae», inderligheten i «Lacrimosa» og ærefrykten i «Rex tremende» vitner om en innsikt, både eksistensielt og musikalsk, få voksne kan vise frem. Understøttet av de solide herrene i Det Kongelige Kantori ga gullguttene publikum i den fullsatte domkirken en stor opplevelse.
Før Mozarts «Requiem» fremførte Henning Kraggerud, denne gang på bratsj, små forspill til ettertanke. Både Hindemiths «Trauermusik» og Howells «Elegi» var lavmælte, men emosjonelt ladede verk som var med på å sette publikum i rett stemning før kveldens hovedverk. Det meste handlet likevel om Mozarts rekviem, og etter å ha blitt beveget av denne musikken nok en gang, er vel svaret åpenbart: Man går aldri lei av Mozarts rekviem.
torsdag 31. mars 2011
Brøl og Bravur
Konsert:
Onsdag 30/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Guro Kleven Hagen, fiolin
P.I. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 3
Oslo Filharmonien hadde en nærmest umulig oppgave etter pause på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. For hva skal man egentlig spille etter en 16 år gammel jentes sensasjonelle debut i Tsjaikovskijs fiolinkonsert? De forsøkte med et brøl fra en sint russisk bjørn.
Det finnes musikk som hvisker deg forsiktig i øret og kiler deg ømt i øregangene. Sergej Prokofjevs tredje symfoni tilhører på ingen måte den kategorien. Denne «sint-ung-mann-musikken», som foredragsholder Morten Carlsen så treffende kalte den, brøler tidvis så brutalt og aggressivt at du tror du sitter i helvetes forgård når du hører den. Det dissonanstette, ofte lydsterke og groteske tonespråket er ikke noe publikumsfrieri, og det var kanskje derfor applausen var såpass lunken. Oslo Filharmonien, under ledelse av en usedvanlig opplagt og energisk Jukka-Pekka Saraste og anført av en messinggruppe i toppform, fremførte nemlig den fengslende musikken glimrende, og hadde fortjent stående ovasjoner.
Stående ovasjoner fikk derimot Guro Kleven Hagen etter sin debut med Oslo Filharmonien. Og for en debut! Jeg må stadig vekk minne meg selv om at Guro bare er 16 år gammel, for den musikalske modenheten hun viser på scenen er rett og slett forbløffende. Ikke bare er hun et sjeldent stort talent rent fiolinteknisk. Hun former allerede frasene som en erfaren fiolinist, og viser med hele kroppsspråket at hun lever i musikken. Guro Kleven Hagen bekreftet at hun er et av de største musikktalentene i landet og at hun har alle mulige forutsetninger for å bli en superstjerne på den klassiske musikkhimmelen.
Onsdag 30/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Guro Kleven Hagen, fiolin
P.I. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 3
Oslo Filharmonien hadde en nærmest umulig oppgave etter pause på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. For hva skal man egentlig spille etter en 16 år gammel jentes sensasjonelle debut i Tsjaikovskijs fiolinkonsert? De forsøkte med et brøl fra en sint russisk bjørn.
Det finnes musikk som hvisker deg forsiktig i øret og kiler deg ømt i øregangene. Sergej Prokofjevs tredje symfoni tilhører på ingen måte den kategorien. Denne «sint-ung-mann-musikken», som foredragsholder Morten Carlsen så treffende kalte den, brøler tidvis så brutalt og aggressivt at du tror du sitter i helvetes forgård når du hører den. Det dissonanstette, ofte lydsterke og groteske tonespråket er ikke noe publikumsfrieri, og det var kanskje derfor applausen var såpass lunken. Oslo Filharmonien, under ledelse av en usedvanlig opplagt og energisk Jukka-Pekka Saraste og anført av en messinggruppe i toppform, fremførte nemlig den fengslende musikken glimrende, og hadde fortjent stående ovasjoner.
Stående ovasjoner fikk derimot Guro Kleven Hagen etter sin debut med Oslo Filharmonien. Og for en debut! Jeg må stadig vekk minne meg selv om at Guro bare er 16 år gammel, for den musikalske modenheten hun viser på scenen er rett og slett forbløffende. Ikke bare er hun et sjeldent stort talent rent fiolinteknisk. Hun former allerede frasene som en erfaren fiolinist, og viser med hele kroppsspråket at hun lever i musikken. Guro Kleven Hagen bekreftet at hun er et av de største musikktalentene i landet og at hun har alle mulige forutsetninger for å bli en superstjerne på den klassiske musikkhimmelen.
onsdag 30. mars 2011
Friksjon
Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke
Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt
A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk
En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.
Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.
Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.
Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke
Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt
A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk
En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.
Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.
Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.
Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.
lørdag 26. mars 2011
Tårer og Allsang i Domkirken
Konsert:
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke
Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel
F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)
Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.
Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.
Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.
Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.
Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke
Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel
F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)
Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.
Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.
Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.
Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.
Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.
torsdag 3. mars 2011
Stravinskij som smurt
Konsert:
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano
M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet
Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.
Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.
Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.
Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano
M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet
Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.
Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.
Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.
Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)