Kammerdrømmer og russisk mystikk i Operaen

Konsert:
Lørdag 15/8 2009
Scene 2, Operaen

TrondheimSolistene
Håkon Samuelsen, cello
Øyvind Gimse, cello
Geir Draugsvoll, bayan

N.H. Asheim: Cello Stories
S. Gubaidulina: Sieben Worte
P. Tsjaikovskij: Serenade for strykere op.48

For mange var dag 2 av Oslo Kammermusikkfestival en drømmedag, med konserter fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Dagen ble ikke mindre fortryllende av at samtlige konserter fant sted på og i den skinnende hvite marmorperlen i Bjørvika. Formiddagskonserten på Scene 2 med TrondheimSolistene fortonet seg også som en drøm, selv om marerittet enkelte ganger pustet publikum i nakken både i uroppførelsen av Nils Henrik Asheims (1960- ) ”Cello Stories” og i Sofia Gubaidulinas (1931- ) ”Sieben Worte.” Til slutt fikk vi drømme oss bort med Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840-1893) velkjente Serenade for strykere i C-dur.

I følge komponisten selv er det celloen som drømmer i Asheims cellohistorier, og disse drømmene er grunnlaget for det musikalske materialet også i orkesteret. Det er altså ikke snakk om en cellokonsert i tradisjonell forstand der solist og orkester settes opp mot hverandre. Alle instrumentene er snarere del av samme drøm. Asheims tonespråk preges av kvarttoner, glissandi og store kontraster i uttrykket. Det musikalske landskapet solist og orkester maler for publikum er usedvanlig mangfoldig og fargerikt, og den drømmende karakteren forsterkes av de bevegelige klangflatene. Den unge cellisten Håkon Samuelsen mestret den krevende oppgaven som solist i dette verket svært godt. Han spilte de halsbrekkende passasjene med den største selvfølgelighet og trygghet, og viste stor klangbredde og musikalitet i de langsomme, mer drømmende delene. Publikum får nok høre mer både til unge Samuelsen og til komponist Asheim i tiden som kommer.

Det er klare likheter mellom Asheim og hans russiske kollega Sofia Gubaidulina hva angår musikalsk språk. Også Gubaidulina har kvarttoner og glissandi som stilistiske kjennetegn. I ”Sieben Worte” er det imidlertid ikke snakk om noen drøm, men om Jesu syv siste ord på korset. Gjennom å bruke den russiske akkordeontypen bayan kombinert med cellosolist og strykeorkester kan hun skape unike nye klangfarger. I tillegg er verket fullt av symbolikk. Kors dukker opp i notebildet, og selve celloen er jo formet som et kors når man stryker buen over strengene. For komponisten er cellostemmen symbolet på Jesus, bayanstemmen er Gud, og orkesteret den hellige ånd. Musikken bygger seg opp mot et dramatisk høydepunkt i satsen ”Min Gud, hvorfor har du forlatt meg” før det hele roes ned og løftes opp til de himmelske sfærer. Samspillet mellom de to solistene var eksepsjonelt, med dramatikk og nerve fra første til siste åndedrag, og orkesteret fulgte opp med en klang som var mystisk, magisk, ja himmelsk.

TrondheimSolistene led under åpningskonserten i Oslo Konserthus av elendige akustiske forhold, men i Operaens drømmeakustikk bekreftet de ettertrykkelig at de er et levende ensemble som oser av kvalitet i alle ledd. Måten de fulgte solistene på, både rytmisk og klanglig i verkene av Asheim og Gubaidulina var forbilledlig, og til slutt fikk de også skinne alene i forgrunnen i Tsjaikovskijs deilige Serenade. Den mektige klangen i fullt strykeorkester i åpningen og avslutningen var like vidunderlig som den aller svakeste pianissimo i den lengselsfulle og inderlige tredjesatsen, og valsen i andresatsen fløt usedvanlig lekent og godt i hendene på konsertmester Geir Inge Lotsberg og de andre musikerne i TrondheimSolistene, slik at den fremstod som det musikalske sukkertøyet den er. Med en slik avslutning på en fargerik reise var det bare å drømme seg videre gjennom lørdagen i kammermusikkens tegn. Drøm søtt.