Gresk salat på Oslo Kammermusikkfestival

Konsert:
Fredag 14/8 2009
Oslo Konserthus

TrondheimSolistene
Tine Thing Helseth, trompet
Håvard Gimse, piano
Birgitte Christensen, sopran
Kroumata, slagverk

Verker av Ligeti, Berge, Xenakis, Albinoni, Sibelius og Bartok.

20 år har gått siden Arve Tellefsen første gang åpnet Oslo Kammermusikkfestival. I går kveld kunne han igjen ønske velkommen til ”alle norske kammermusikkfestivalers mor,” og fiolinlegenden disker fremdeles opp med spennende utøvere, og et friskt og variert program. Åpningskonserten bar preg av nettopp dette. Fra Albinoni til Ligeti var musikalske godbiter satt sammen til en fargerik og smakfull helhet. Når man blander mange ulike ingredienser er det alltid en fare for lapskaus, at helheten blir smakløs og at hver enkelt ingrediens mister sin unike egenskap. Mangelen på en rød tråd var tydelig på gårsdagens konsert, og det ser ut til at også resten av ukens program er så å si trådløst. Dette står i kontrast til Risørfestivalen der revolusjonstemaet var gjennomgående. Et overgripende tema på en slik festival kan være en fordel, men er absolutt ingen nødvendighet. Kanskje mangfoldet er et tegn i tiden. I går unngikk arrangørene lapskausen og serverte en frisk gresk salat med de beste ingredienser, servert av de beste kokker. Bare så synd at serveringsfatet var en akustisk papptallerken.

Det begynte med György Ligetis (1923-2006) herlig syrlige forrett, forspillet til operaen ”Le Grand Macabre.” Besetningen er fire musikere som trakterer hvert sitt sett av stemte bilhorn. Med det verdensledende svenske slagverkensemblet Kroumata, ikledd kjole og hvitt, som formidlere av denne hysteriske musikken ble åpningen av årets festival akkurat så festlig, morsom og vanvittig man kunne håpe på. I løpet av konserten fikk Kroumata også vist frem sine fremragende slagverkferdigheter. Den greske komponisten Yannis Xenakis’(1922-2001) ”Okho” for tre djember gnistret av vitalitet og kvalitet fra første til siste slag. Med hver sin store firkantede trekasse skapte de tre musikerne overraskende store kontraster, i register, volum, klang og rytme, i tillegg til at presisjonen var imponerende. I en slik fremføring er også det visuelle svært viktig. De tre slagverkernes bevegelser var med på å forsterke både hypnotiske rytmer og friere partier. Kroumatas ”Okho” var kanskje konsertens høydepunkt, og det som fungerte desidert best i Konserthusets kammermusikkfiendtlige akustikk.

For TrondheimSolistene ble det tungt å kjempe mot elementene, særlig hadde strykerne vanskelig for å komme ordentlig ut i Håkon Berges (1954- ) trompetstykke ”Fine Thing.” Til tross for Tine Thing Helseths gode soloprestasjon hadde nok stykket vært en adskillig finere ting i et annet rom. Aller mest imponerte solist Thing i Tomaso Albinonis (1671-1750) trompetkonsert der hun tryllet frem triller og raske sekvenser med piccolotrompeten sin. Når hun får briljere i høyden er Helseth på sitt aller beste, og da er hun i verdensklasse. Også TrondheimSolistene skal ha ros for sin innsats. Til tross for vanskelige forutsetninger viste de seg som et strykeensemble av høyeste kvalitet, noe som også var tydelig i åpningskonsertens avslutningsstykke, ”Divertimento for strykere” av Bela Bartok (1881-1945).

Men før Bartok fikk avslutte kvelden ble enda en ingrediens blandet oppi salaten, i form av sanger og klaverstykker av Jean Sibelius (1865-1957). Birgitte Christensen formidlet sangene med stor intensitet og ekspressivitet. Hun kom likevel noe i skyggen av pianist Håvard Gimse som viste stort teknisk overskudd og god musikkforståelse bl.a. i fremførelsen av Impromptu op.5 nr 5. Med dette var åpningskonserten, smakebiten på årets kammermusikkfestival, komplett. Det ble en frisk gresk salat med mange spennende smaker det skal bli spennende å følge utover i festivalen. Neste år håper jeg likevel at papptallerkenen byttes ut med marmor, slik at alle de delikate ingrediensene Tellefsen og co har å by på kommer ordentlig til sin rett.