Norsk karneval og finsk magi for cruiseturister

Konsert:
Torsdag 20/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Mischa Maiksy, cello

J. Svendsen: Norsk Kunstnerkarneval
P.I. Tsjaikovskij: Arie fra Eugen Onegin og Rokokkovariasjoner
J. Sibelius: Symfoni nr. 2

Torsdagens konsert i konserthuset inngikk i den såkalte Ocean Sun Festival og var spesielt ment for turister på cruiseskipet M/S Europa. Disse turistene bytter ut solkrem og badebukse med dressjakke og slips der de reiser rundt og besøker ulike europeiske byer for å oppleve høykultur. Denne kvelden var altså turen kommet til Oslo og Filharmonien. Heldigvis var dirigent Jukka Pekka Saraste og hans orkester verken på sommerferie eller cruisekontroll, men tvert i mot i sin aller beste form. De leverte en kanonkonsert og viste seg som utmerkede ambassadører for Norge og norsk kultur, og skal man dømme etter applausen var utenlandske feriegjester av samme oppfatning. Det åpnet med Filharmoniens friske fremføring av Johan Svendsens (1840-1911) brusende norske kunstnerkarneval, før turistene seilte inn i musikken til en av våre nabolands største komponister, Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840-1893).

Til å fremføre Tsjaikovskijs berømte variasjoner over et rokokkotema hadde Filharmonien fått med seg den internasjonalt anerkjente, latviske cellisten Mischa Maisky. Dessverre stod ikke solistens prestasjoner i stil med orkesterets. Visst viste han prov på eminent teknikk i mange partier og god klangbehandling i de rolige delene, men den eksentriske cellistsolisten tok altfor stor plass på scenen. For det første handlet veldig mye av tiden mellom de solistiske innslagene om svettetørking av de flagrende grå krøllene med en sort klut som var festet bak på celloen, og ikke om orkesterets mellomspill. For det andre, og mye viktigere, gikk solistens iver etter å vise frem teknikken på bekostning av den musikalske helheten. Maisky aksellererte voldsomt hver gang det kom et virtuost løp, og spilte mange av de raskeste partiene så raskt at det var vanskelig å oppfatte enkelttoner. Det hjelper ikke å spille lynraske dobbeltgrep, flagoletter og raske løp i et høyt register hvis publikum ikke kan bedømme hvordan de høres ut. Dessuten skaper slik ekstrem rubato og hurtige temposkifter et stressende, nærmest umusikalsk uttrykk. Jeg er imponert over at Saraste og orkesteret klarte å følge stjernecellistens høyst personlige tempovalg så godt og at de klarte å binde det hele sammen til en fornuftig helhet. I de rolige delene gjorde imidlertid Mischa Maisky en langt bedre figur, noe han også beviste i celloarrangementet av Lenskijs arie fra operaen Eugen Onegin. Der kom Tsjaikovskijs emosjonelle ekspressivitet til sin fulle rett. Det var synd solist Maisky ikke overførte den musikaliteten også til de raske, tekniske partiene.

Etter pause var det klart for en av Sarastes og Oslo Filharmoniens spesialiteter, symfonisk musikk av Jean Sibelius (1865-1957). Denne gangen var det den heroiske symfoni nr. 2 som stod på programmet, og den finske sjefsdirigenten viste nok en gang hvilken fremragende Sibelius-tolker han er. Det kan være vanskelig å sette fingeren akkurat på hva han gjør annerledes, men mye handler om tempovalg og overganger mellom ulike avsnitt. Sarastes bruk av rubato er, i motsetning til Mischa Maiskys, organisk og musikalsk begrunnet, som f.eks. i andresatsens mystiske pizzicatoåpning i kontrabass og cello. For ham handler det ikke om å veive armene fortest mulig eller vise hvor fort cellogruppa kan spille, men om å sy Sibelius’ symfoniske satser sammen til pustende, musikalske enheter. Ved å velge generelt friske tempi trekker han Sibelius ut av Tsjaikovskijs romantisk emosjonelle ekspressivitet og skyver ham foran seg inn i en mer moderne musikalsk form. Et godt eksempel er finalen som Saraste dirigerer vesentlig raskere enn de fleste andre. Slik blir den mindre emosjonelt ladet, men uten å miste sin følsomhet og sitt majestetiske uttrykk. Samarbeidet mellom Saraste og musikerne i Oslo Filharmonien fungerte som vanlig utmerket og resultatet ble fantastisk. Cruiseturistene fikk altså med seg en flott nordisk konsertopplevelse å varme seg på da de vandret ut i det plaskende norske sommerværet i Oslo.