Skjebnetunge hammerslag i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 11/3 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka-Pekka Saraste
Marius Hesby, trombone

Arne Nordheim: Trombonekonsert ”Fonos”
Gustav Mahler: Symfoni nr. 6

En av slagverkerne reiser seg. Foran ham bygger musikken seg opp til en storm. Saraste vifter med armene og musikerne stryker, blåser og hamrer tonene ut i Konserthuset. Slagverkeren går et par skritt opp på et trappetrinn. Han tar tak i en enorm hammer av tre som minner om en overdimensjonert versjon av køllene som brukes i crocket. Fremdeles bygger musikken seg opp. Så løfter han hammeren over hodet og dundrer den i en trekasse som står foran ham. Vi er i finalen av Gustav Mahlers 6. Symfoni og har opplevd det første hammerslag. Det får meg til å tenke på diktet ”Bergmanden” av Henrik Ibsen. ”Bergvæg, brist med drøn og brag for mit tunge hammerslag.” Tyngre hammerslag enn dette skal man lete lenge etter.

Vi marsjerer fra første slag i første takt av denne symfonien. En jevn og illevarslende rytme setter i gang marsjen. Men hvor er vi på vei? Til retterstedet? Kanskje ikke. Snart høres en lys durakkord i trompet over marsjrytmen i pauker. Men lyset svinner fort. Akkorden forvandles til moll. Flere glimt av håp er likevel i vente. Plutselig er vi midt i en landlig idyll med kubjeller, pastoralitet og ländler. Så marsjerer vi igjen. Stadig vekk tror vi faren er over, men skjebneakkorden hjemsøker oss. Det blir etterhvert klart: vi kan ikke unnslippe skjebnen.

Oslo Filharmonien rigget opp til opptak av denne konserten med tanke på en fremtidig plateutgivelse, og med en så vellykket fremførelse håper jeg virkelig planene blir realisert. Orkesteret og sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste har levert glimrende prestasjoner og store konsertopplevelser gang på gang og dette var intet unntak. Intonasjonen, presisjonen og balansen var utmerket og Saraste formet det hele med myndig hånd. I tillegg til den omtalte symfonien ble også Arne Nordheims siste verk ”Fonos” fremført. I denne trombonekonserten utnytter komponisten trombonens register, både uttrykksmessig og tonehøydemessig, til fulle, og utfordringene for solisten er mange. Da er det ekstra gledelig at Marius Hesby leverte en så ypperlig tolkning og teknisk fremførelse av verket. Glissandi, effekter og ekstremiteter i både register og tempi ble mesterlig utført, og samspillet med orkesteret var upåklagelig. Også i trombonekonserten skal orkesteret ha ros. De spilte like sikkert i de tette klangflatene som i partier der orkesteret ble brukt mer perkussivt, nærmest som hammerslag.

Pang! Slagverkeren har smelt det andre hammerslaget i trekassen. ”Nej, i dybet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryd mig vejen, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!” Så er det kanskje livets vei vi marsjerer på. Enden er nær. Et siste forsøk på å løpe fra skjebnen bygger seg spørrende opp i orkesteret, men så smeller det igjen. Pang! Og alt blir svart. Skjebneakkorden høres igjen, men all tvetydighet er borte. Nå er det bare moll og dyp pizzicato. Skjebnen har innhentet oss. ”Hammerslag på hammerslag indtil livets sidste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håbets sol oprinder.”