Stillhetens stemme fra dypet

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Mandag 8/3 2010
Frogner kirke, Oslo

Ensemble 96 v/Kjetil Almenningen
Dan Styffe, kontrabass
Gonzalo Moreno, klaver
Sammensatt strykeorkester av unge musikere

Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel, Triodion og Te Deum
György Kurtag: Message, Eine Botschaft an Valerie, Schatten
Pierre de la Rue: O Salutaris Hostia

”Jeg måtte trekke denne musikken varsomt ut av stillheten og tomheten.” Ordene tilhører den estiske samtidskomponisten Arvo Pärt og beskriver verket ”Te Deum” for kor, orkester og preparert klaver. Pärts tonespråk har noe stillferdig og meditativt over seg, og bruken av stillhet som kompositorisk virkemiddel skaper en ettertankens atmosfære. På en måte klinger det enkelt, men samtidig så uhyre raffinert. Pärts musikk har en dyp forankring i den fjerne fortid i form av tette bånd til enstemmig gregoriansk sang, men samtidig tilhører klangene og det totale uttrykket så til de grader vår tid. Gjennom sin særegne tintinnabulistiske komposisjonsmåte hvor en trinnvis melodi kombineres med stemmer som beveger seg utelukkende på tonene i en og samme hovedtreklang, skaper han et unikt uttrykk der alt er helhetlig og med en fornemmelse av klokkeklang.

Tintinnabulien kommer til uttrykk i sin enkleste og tydeligste form i det minimalistiske verket ”Spiegel im Spiegel,” som åpnet konserten i Frogner kirke. Pianoets akkompagnement består kun av tonene i en og samme treklang, mens solostemmen, i dette tilfellet kontrabass, spiller en overveiende trinnvis melodi. Med Dan Styffes kontrabass fra 1500-tallet fikk dette stykket noe spesielt sårt over seg. Det høye registeret og mangelen på vibrato etterlot en direkte, men likevel skjør klang som ga stykket en helt spesiell atmosfære. Kanskje var enkelte partier noe nølende i solostemmen og kanskje var også tempoet ørlite for høyt for å oppnå fullkommen meditativ ro, men denne åpningen satte likevel stemningen på en fin måte. Etter denne åpningen vekslet det mellom satser fra Pärts a cappella korverk ”Triodion” og små stykker for kontrabass av den ungarske samtidskomponisten György Kurtag. Kontrasten mellom Pärts innadvendte, reflekterende musikk og Kurtags mer utadvendt ekspresjonistiske stykker utgjorde en original og velfungerende helhet. Her kom Dan Styffes utmerkede håndtering av kontrabassen mer til sin rett. Han viste strålende teknikk, stor ekspressivitet og variert klangbehandling. Også i koret var klangen ypperlig. Ensemble 96 utviste en sensitivitet og en varhet i den homogene korklangen som passer denne musikken som hånd i handske. Dirigent Kjetil Almenningen behersket også stillheten, som er så viktig i Pärts musikk, på en ypperlig måte. Dette oppnådde han ved gode tempovalg og stor ro i pausene. Det eneste man kan kritisere koret for i denne avdelingen var at teksttydeligheten ikke alltid var den beste.

Dette rettet seg imidlertid i ”O Salutaris Hostia” av renessansekomponisten Pierre de la Rue, og ikke minst i hovedverket ”Te Deum.” Da var presisjonen på topp, teksten tydeligere og klangen vidunderlig. Også de unge strykerne og pianist Gonzalo Moreno skal ha ros for innsatsen og helheten ble svært vellykket. Like imponerende som musikernes fremføring var oppmøtet i kirken denne kvelden. At en konsert mandag kveld med nærmest utelukkende ny musikk på programmet kan fylle Frogner kirke viser at dette ikke er en smal nisje, men tvert i mot musikk som favner brede lag av befolkningen. Å tre inn i det lyse kirkerommet i Frogner kirke fra kveldsmørket og trafikken i Bygdøy Allé gjør noe med en. Det gir en ro som er sårt tiltrengt i en travel hverdag. Når musikken også underbygger dette og gir rom for meditasjon og ettertanke kan det gi publikum en helt spesiell opplevelse. En opplevelse av stillhet. Ikke en tom og meningsløs stillhet, men en stillhet fylt av dype, varme stemmer og lyse foliner. En sillhet med mening. Og musikk ”trukket varsomt ut av stillheten og tomheten.”